krig og ufred i norge fra 1807

– ble folkets erfaring og også rammen vi trenger for å forstå hva som ledet til de store begivenheter i 1814, med innføringen av den norske Grunnlov og senere inntredelse i personalunionen med Sverige høsten 1814.

Ufreden som berørte Norge så sterkt, var naturligvis knyttet til  Napoleonskrigene, som ble ført over store deler av det europeiske fastland; især var dette situasjonen fra 1803, etter at Napoleon Bonaparte gradvis hadde konsolidert sin stilling og makt over den franske statsmakt etter revolusjonsårene fra 1789 og omveltningene rundt det franske styresett.

Derpå ble Norge-Danmark også involvert; fra å holde seg utenfor kamphandlingene på kontinentet og sin nøytralitet, i en tidsperiode der derimot Sverige ble sterkere involvert, skjedde i realiteten Norge-Danmarks inntreden i krigen først fra september 1807, etter det såkalte britiske «flåteran» på Kjøbenhavns red. Her ble store deler av dobbeltmonarkiets flåtestyrke tatt av britene og ført til England; årsaken til denne «krigserklæring» er å finne først og fremst i det som hadde skjedd etter den fransk-spanske marineflåtes nederlag for britenes marine i oktober 1805 utenfor Kapp Trafalgar i Sør-Spania.

Følgen derav ble at Napoleon søkte å avskjære engelskmennene fra økonomisk samkvem med fastlands-Europa, mens England svarte med å blokkere alle europeiske havner; for Norge-Danmarks del gjorde England krav på vår flåte og da dette ikke ble etterkommet, gikk engelskmennene til det skritt å rane med seg hele flåten. Les mer mer hvordan dette lot seg gjøre og hva følgene ble;

– og les mer her omkring selve krigstilstanden for Norges del :

Skriv inn søkeord..