skolehistorisk bakgrunn for de lærde skolers reform : presentert av harald i. gløersen

– i boken “Drammen latinskole gjennom 150 år”. Drammen 1966.

– fra s. 19 – 21 :

Reformtiden i Danmarks historie etter at den konservative Ove Høegh-Guldbergs regjering var styrtet i 1784, skulle få betydning også for den lærde skole i «tvillingrigerne».

I 1790 ble det nedsatt en «Commission til de lærde Skolers Forandring og Forbedring». Dens formann var Fredrik Christian af Augustenborg, bror av Christian August (den populære «gustenborgeren», som fra 1803 var kommanderende general i Norge).

Fredrik Christian vor på ingen måte bare en fyrstelig toppfigur, han var levende pedagogisk interessert og kom i høy grad til å prege kommisjonens arbeid. Han kjente personlig og korresponderte med Herder, Goethe og Schiller. Den tyske humanisme kom derfor til å øve en sterk innflytelse på hertugens skoleideer.

Nyhumanismens pedagoger hadde nærmest forakt for omfattende encyklopedisk kunnskapstilegnelse i skolen. De mente at en opplæring av ungdommen som bygde på det grunnlag, bare ville føre til overfladiskhet. Desto fastere tro hadde de på de dannelsesmuligheter som lå i den gamle hellenske kultur, og deres idealistiske mål var opphavlig å oppdra de unge til «humanitet» ut fra det greske forbillede, eller kanskje rettere ut fra de forestillinger den tid hadde om dette forbillede. Utformingen av de klassiske fagene ble imidlertid mer snevert formalistisk enn opprinnelig tenkt.

Den såkalte «formaldannelse» bygde på den hovedtanke at konsentrert fordypelse i et forholdsvis snevert fagområde har en gunstig virkning på hele personlighetsutviklingen. «Formalpedagogene» hevdet kategorisk at trening av tenkeevnen gjennom arbeid med latinsk grammatikk og matematikk skjerper den logiske evne generelt selt — et syn som den moderne psykologi har stilt seg noe tvilende til. I de høyere skoler skulle de unges tankeliv bli gjenstand for en målbevisst logisk forming for derigjennom å utvikle deres dømmekraft.

«Bildung» kalte de tyske nyhumanistene denne formingsprossen. Deres dansknorske lærlinger oversatte ordet med «dannelse» — et begrep som er mer svevende, fordi det omfatter både selve prosessen og dens resultat.

Skolekommisjonen fremhevet som en vesentlig side ved den høyere skole at den ikke lenger skulle være en latinsk presteskole.

Et viktig formål var å forberede de unge til «det selskabelige Liv». Det vil i vår tids språkbruk si til samfunnslivet. Syttenhundretallets nyttehensyn var med andre ord ikke fremmed for kommisjonens arbeid. Filantropinismens pedagogiske ideer merker vi i kravene om større plass for levende språk, naturvitenskapelige fag og ferdighetsfag. Det siste var noe helt nytt i den tids lærde skoler.

Arbeidet til skolekommisjonen av 1790 førte fram til «Kongelig Forordning angaaende De lærde Skoler af 7. november 1809».

Den skulle bli det lovmessige grunnlaget for den norske høyere skole helt til vi fikk en ny lov i 1869. Loven omstøpte reformasjonstidens latinskole og ble gjort gjeldende for begge riker. Den er blitt karakterisert som en kompromissløsning mellom filantropismens og nyhumanismens ideer.

Men det står ikke til å nekte at nye fag som naturhistorie, engelsk og gymnastikk fikk en meget usikker stilling, ikke minst på grunn av mangel på brukbare lærerkrefter. Ofte forsvant de simpelthen fra timetabellen. Det gjaldt f.eks. Drammens lærde skole. På en tabell over undervisningsfagene for skoleåret 183132 leter man forgjeves etter de nevnte fagene.

I alt vesentlig ble det nyhumanismens formalpedagogikk som kom til å prege den nye lov. Det trer tydelig fram i kap. 1, punkt 5 : «I blandt Giendstandene for Undervisningen skal et grundigt og dannende Studium av de gamle Sprog og Klassikere stedse beholde den fortrinlige Plads, som deres Vigtighed for de lærde Skolers Øiemed hiemler dem».

En meget viktig passus var også den som stod i kap. 1. og som ble kalt «De lærde Skolers fælleds Hovedbestemmelse». Den fremhevet at det gjaldt «at forskaffe de Unge en saadan Uddannelse —- at de tilbørligen forberedte kan ved Universitetet fortsætte og fuldende deres academiske Studier».

Det var egentlig kommisjonens plan å skape en lærd skole med et allmenndannende preg, men i virkeligheten ble den i de vesentlige trekk en universitetsforberedende fagskole. Det er imidlertid grunn til å merke seg at den lærde skole også åpnet adgang for ungdom «skiøndt ikke bestemt til Universitetsstudier».

Det står i lovens kap. 6 : «Naar nogen Skole maatte med de øvrige Klasser forbinde en Handelsklasse eller anden lignende Indretning til Bedste for ikke Studerende — forhøies Skolepengene».

Denne paragrafen skulle senere i hundreåret bli det lovmessige grunnlaget for arbeidet med å forene den lærde skoles formål med realskoletanken. I Drammen kom slike planer opp alt under skolens første rektor.

Loven av 1809 skapte to nye administrative organer : skoleeforatet og overdireksjonen. Medlemmer av eforatet var bl.a. biskopen og amtmannen. Etter 1814 ble overdireksjonens myndighet tillagt Kirkedepartementet.

Undervisningspersonalet ved de lærde skoler ble faglærere, ikke klasselærere. De gamle latinskolers «hørere», som underviste i alle fag på bestemte klassetrinn, gikk over i historien. Isteden skulle det til hver lærd skole knyttes hjelpelærere, som ble kalt «adjunkter». Språklig henger navnet på denne stillingen sammen med det latinske verb «adjungere» = tilknytte.

En svært løfterik paragraf i loven lød slik : «Lærere som udmærke sig ved nidkjær Opfyldelse av deres Embetspligter vil Kongen med Velbehag ansee, og ved given Leilighed tage dem i fortrinlig Betragtning til Forbedring av deres Vilkaar».

Den lærde skole fikk som oftest erfare at den nøkterne virkelighet ikke ble fullt så storartet, selv om enkelte av dens representanter muligens nøt godt av kongelig «Velbehag».

Til tross for små og fattigslige kår i Norge etter 1814 måtte myndighetene se i øynene at en av deres hovedoppgaver var å utbygge de institusjonene som skulle utdanne en norsk embedsstand.

Det var innlysende at de lærde skoler — det vil si de fire gamle katedralskoler — var for få til å sikre tilgangen av embedskandidater. Da eksamen artium første gang ble avholdt i 1813 ved vårt eget universitet, var artianernes antall fra hele landet bare 18, og stort flere var det ikke i de følgende år.

En nærliggende tanke måtte derfor være å opprettte flere latinskoler med rett til å dimittere til universitetet.

Skriv inn søkeord..