– utkommet i Trondhjem dato 31. oktober 1931 – artikkelen egentlig hentet fra Oslo-avisen «Arbeiderbladet»; dette skjedde ca. 100 år etter at Peder P. Soelvold hadde tatt initiativet til den nye avisen «Statsborgeren» – i 1831.
Hvem som har ført denne artikkelen i pennen, framkommer ikke, slik at det må regnes med at det er «Arbeiderbladet»s redaktør som står bak. Som det framgår, tegnes det et blandet bilde av Soelvold, ett som også går inn på hans kanskje problematiske sider; en annen minne-forfatter som også kan leses her, tegner et mer entydig positivt bilde en det som Arbeider-Avisen gir og antyder at en stor del av insinuasjonene og anklagene mot Soelvold baserer seg på ondsinnede rykter;
– men les helge-artikkelen i «Arbeider-Avisen» selv :
Opposisjonsbladet «Statsborgeren“ og redaktør Peder Pedersøn Soelvold.
Redaktøren som blev dømt som løgner og tremarksmann og endte som fillevever på Mangelsgården.
Et hundreårsminne.
En mørk kveld for hundre år siden — høsten 1831 — blev en mann som kjørte ut over Drammensveien overfalt ute ved Skillebek. Mannen, som i forveien hadde mottatt flere truselsbrev i posten, led ingen særlig overlast, og overfallet var nok nærmest en demonstrasjon og en advarsel.
Den overfalte var hovedstadens nyeste redaktør og opposisjonsmann, som gjennem en ganske kort tid hadde rukket å bli adskillig forhatt i byens høiere kretser. Han var skolelærer og hette Peder Pedersøn Soelvold — en av de interessanteste skikkelser i den norske presses historie, og hans blad, «Statsborgeren», i samme grad et av de interessanteste og mest omstridte blad som har sett dagens lys i Norge.
Soelvold var født i Hollen i Telemark 1799.
Han var liten og låghalt og derfor uskikket til gårdsarbeid. Men han var lærenem, hadde et godt hode og stod som nummer en på kirkegulvet til konfirmasjonen. Ikke lenge efter begynte han som omgangsskolelærer, men på en eller annen måte gjorde han sig umulig i Telemark og reiste derfra.
I året 1825 blev han huslærer på Storgården Hof i Vestre Aker og bodde der i 10 år.
Lærer Soelvold hadde mange interesser utenom skolen, var energisk og pågående, respektløs og kranglevorren. I Aker forsøkte han snart å spille en rolle i det offentlige liv. Han var således med da man stiftet «Selskabet for Agers Sogns Vel» og var dets første sekretær.
Det varte imidlertid ikke lenge før han røk uklar med formannen, Morten Huseby, og måtte ut av selskapet. Det meget bekjente agitasjonsskrift «Olaboka», som Jon Neergaard og et par andre bondestortingsmenn skrev under stortinget 1830, blev bestemmende for Soelvolds fremtidige virke.
«Olaboka» blev hans religion, og han begynte å reise om i landet som politisk emisær. Han svang svøpen over embedsmennene og agiterte for å få dem kastet ut av stortinget og satt bønderne inn. I denne agitasjonstid planla han starten av et nytt blad, og sommeren 1831 lyktes det ham finne en forlegger til bladet i boktrykker Johan Krohn.
Bladet fikk navnet «Statsborgeren» — «En Tidende for Norges Vel», og som fast motto satte han : Rettferdighet, frihet og oplysning.
Bladets format var ikke større enn en liten boks, 10×17 cm., og dårlig trykt på elendig papir. Blandt hovedstadens andre blad blev «Statsborgeren» meget unådig mottatt og spådd en kort levetid. Men bladet fikk snart en ganske stor lesekrets, særlig blandt bønderne.
Det blev også på en måte betraktet som bondepartiets offisielle organ. Den 20. september 1831 blev bladet ved kgl. res. tilstått portomoderasjon, og følte sig helt ovenpå, så redaktøren meget stolt kunngjorde at man nu var i stand til å honorere avhandlinger med 6 spd. pr. ark. Ved begynnelsen av bladets annet hefte i slutten av oktober, hadde det mellem 3 og 400 abonnenter.
Bladets innhold i begynnelsen var ikke særlig opsiktsvekkende. Det var velmente artikler om oplysningsvesenet, råd til foreldre, advarsler mot tidens luksus m. v.
Men dette stoff blev snart fortrengt av klager og angrep på embedsmennene. «Statsborgeren» anmodet alle som hadde lidd urett til å komme med sine klager. Og klagene strømmet inn fra alle landets kanter og fikk plass i bladet uten at redaktøren gav sig til å undersøke forholdene nøiere.
— Byfoged Andreas Olsen skal være i betydelig kassedefekt ! — Kaptein Bentzen kjører gjødsel med nasjonale artillerihester ! Mon det ikke er kassemangel hos rådmannen i Kristiansand ? Lensmannen i Kvikne er et umulig menneske ! Regjeringen lar en tvilsom dame bo i fideicommisgården ! En sogneprest på Hedmark tolererer usedeligheten !
Hvordan er det lektor Messel eksaminerer i fransk og tysk ? Vil regjeringen suspendere fogeden i Øvre Telemark ? Hans synderegister er forlengst fullt ! Slavene går løs i Fredrikstad ! Myntmesteren på Kongsberg slår dårlig mynt ! Uærlig livsslave Ole Høiland er fakket, pass nu på at general Wedel ikke pryler ham !
Dette er en del overskrifter hentet fra noen av «Statsborgeren»s nummer. Flere av «Statsborgeren»s artikler ledet til saksanlegg. Bladet hadde således en stor andel i at baron Wedel, kommandant på Akershus, blev dømt til en større mulkt for slavemishandling. Han hadde nemlig ladt en del rømte fanger pryle, og den ene av disse med tilnavnet «Kuntegutten» hengte sig efterpå i sin celle.
I Hallingdal var man misfornøid med en dansk sogneprest, Gottwald, og hallingdølene sluttet bent frem kontrakt med «Statsborgeren»s redaktør om at han skulde skaffe dem av med presten. Det greide også Soelvold, idet presten tok livet av sig som følge av skriveriene og den prosterett som blev satt.
Bladet «Den Constitutionelle» forteller at Soelvold reiste fra gård til gård i Hallingdal og krevde inn skatt av bønderne for denne bedrift.
Redaktør Soelvold tok fremtredende del i valgkampen til det 7. ordentlige storting i 1832, og embedsmennenes store nederlag for bønderne var nærmest hans og «Statsborgeren»s verk.
Det første bondestortings forhold til «Statsborgeren» var dog ikke helt hjertelig. Jon Neergaard har selv fortalt at det var sterkt på tale å skaffe partiet et annet organ. Man kom dog ikke lenger enn til å diskutere bladets navn.
Henrik Wergeland foreslo «Skorpionen», Neergaard vilde ha «Reform» eller «Tommeliden», mens Teis Lundegaard foreslo «Havfruen» eller aller helst «Sjødraugen».
Redaktør Soelvold lå stadig på vidløftige reiser i bladets interesser og i anledning av de mange saker han kom op i. Derfor måtte han ha noen til å passe redaksjonen når han var borte eller optatt med stortingsreferater.
Fra januar 1833 overtok således dikteren Sylvester Sivertsen redaksjonen. Han hadde ingen lønn, men fikk bo på Soelvolds værelse i byen og fikk kost undtagen middagsmat. De blev dog snart uvenner, og Sivertsen fikk sin avskjed.
Bladets næste redaktør var Wergelands ven, adjutant A. L. Broch, med stud. teol. William Thrane som assistent. Broch hadde valget mellem «Morgenbladet» og «Statsborgeren» og valgte den siste, fordi han fant dens fremgangsmåte i opposisjonen mere nasjonal. Høsten 1834 brøt Broch med redaktør Soelvold, da han «efterhånden hadde fått meget ringe tanker om Soelvolds hederlighet».
«Statsborgeren» gjennemlevde en meget vanskelig tid, og stillingen blev kritisk da regjeringen fratok det portomoderasjonen. Den direkte årsak hertil var en del versifiserte overfall på finansminister Collet og nærgående angrep på statsminister Løvenskiold i anledning av sanksjonsnektelsen på formannskapsloven.
Regjeringens hensikt var å ødelegge bladet, men det gikk i øieblikket anderledes. Ved budskapet om regjeringens handling blev straks «Statsborgeren»s gamle synderegister glemt, og istedenfor å gå inn — som bladet måtte ha gjort på grunn av sine økonomiske forhold — «fikk det dobbelt antall velyndere og tilvekst i redaksjonen».
Imidlertid førte Soelvolds angrep på personer til tallrike injurieprosesser, og de mange til dels store bøtestraffer bragte hans finanser i en sørgelig forfatning.
Redaktøren lå stadig på lange kolportørreiser, og han pådrog sig i begynnelsen av 1835 nye kostbare prosesser. Han blev til slutt dømt for å være løgner og tremarksmann.
Få dager efter den siste dom bekjentgjorde han i bladet at det var ham umulig å fortsette. Det var den 9. oktober (1835/red.).
En ukes tid senere blev han for annen gang dømt til å være løgner og tremarksmann.
Bladets forlegger, boktrykker Krohn, fikk beveget Henrik Wergeland til å overta «Statsborgeren»s redaksjon sammen med krigsråd Pierre Flor. Under disses ledelse blev bladet et norsk-nasjonalt, demokratisk, til dels radikalt organ, som søkte sin støtte i bondestanden. Wergeland stod som redaktør til 17. desember 1837, da bladet gikk inn for godt, og dikteren var visstnok sjeleglad over å slippe fra redaksjonskrakken.
Da redaktør Soelvold sluttet var han som ovenfor meddelt, dømt til å være løgner og tremarksmann.
Tremarksstraffen var en levning fra de barbariske straffers tid og var nærmest gått i glemmeboken. Da dommen over Soelvold skulde iverksettes, var således amtmannen i Akershus i villrede om hvordan han skulde gå frem.
Soelvold, som da var bare 36 år gammel, forsvant imidlertid fra byen — uten at man dog kan si at han direkte rømte fra straffen.
Han appellerte dommen, og begav sig ut på nye reiser som kolportør, og for å besøke sine mange venner, især blandt bønderne. Det var i denne tid at han innkrevde skatten i Hallingdal for å ha gjort det av med presten Gottwald.
Han la hver gård i Flå, Ness, Gol og Hemsedal i skatt efter matrikulskylden. De største gårder blev lignet i over 6 spd. og de mindre gårdbrukere, som bare holdt en hest 48 sk. og husmenn 12 sk. eller 12 sk. pr. ku. Han hadde folk som hjalp ham med inndrivning av skatten, og de aller fleste betalte av frykt for å bli «plundra og panta».
Soelvolds plan var å begynne et nytt blad, og 14 dager efter at Wergelands «Statsborgeren» var avgått ved døden, utkom første nummer av «Fædrelandsvennen – En Tidende for den norske Almeenhed».
Soelvold fratrådte sannsynligvis redaksjonen av det nye blad i den første del av 1839 og forsvant sporløst, så selv hans forsvarer i appellsaken ikke var i stand til å finne ham. I mars 1840 blev han ved stiftsoverdom frifunnet, og hadde efter næsten 5 års æreløshet fått opreisning, men denne kom for sent til å bli av noen betydning for ham selv.
Soelvold deltok i agitasjonen ved stortingsvalgene i 1841, men senere vet man lite av hans liv og ferd, inntil han høsten 1845 blev funnet husvill og hjelpeløs hinkende om på gatene i Oslo. Politiet måtte ta sig av ham, og i oktober blev han satt inn på Mangelsgården, hvor han plukket ull og filler sammen med mange slags forkomne individer.
Det fremgår av arbeidsanstaltens protokoller, at han var flittig og flink, og fikk snart akkord som vever i næsthøieste lønningsklasse. Men han var stadig syk, og til slutt vilde de ikke ha ham lengere på Mangelsgården. Akers fattigvesen anbragte ham som fattiglem på en gård i Sørkedalen.
I julen 1846 blev han innlagt på Akers sykehus for koldbrann. Sykehuset var et elendig hull ute på Grønlandsleret, og her døde «Statsborgeren»s en gang så fryktede og kjente redaktør den 9. mars 1847, og fikk en navnløs grav på Gamle Akers kirkegård.