– i boken : “Tre Haugianere og deres samvær med Hans Nielsen Hauge”, Oslo 1936.
Da Ole (Christiansen Røhrsveen) var 50 år gammel, opgav han for alltid reiselivet og kjøpte sig en liten gård i Ringsaker. Det var «gaardeparten» Røhrsveen, som dengang tilhørte prost W. S. Bull.
Eiendommen antas av nuværende eier dengang å ha omfattet ca. 30 mål dyrket og 70 mål udyrket jord. Dessuten hadde den rett til 30 lass ved i Røhrs skog og en ku på havn der om sommeren.
Skjøtet er undertegnet på Vangs prestegård 16. febr. 1829 av Ole Christiansen, og «til vitterlighed H. Bassøe og Erik Pedersen, Wangs Præstegaard, med ført Pen».
Samme år giftet Ole sig med Marthe Knudsdatter fra Elverum. Hun skal dengang ha bodd i Vang.
Om henne vet vi følgende :
Hun blev vakt da Hauge var på Grundseth marked i 1798. Likeså to andre unge piker. Disse tre blev av Hauge satt til å utføre det første indremisjonsarbeide i sin hjembygd. Og det skulde de gjøre på den måten, at de gikk omkring på gårdene og tok dagarbeide. De skulde arbeide med den størst mulige dyktighet og flid, sådan som det sømmer sig for kristne, og i hviletidene skulde de synge salmer og åndelige sanger, be og lese Guds ord for dem som vilde høre på, og samtale med folk.
Disse pikene holdt samvittighetsfullt på med dette i flere år, og de var omkring både i Elverum og i nabobygdene.
De blev naturligvis møtt på forskjellig måte. Nogen blev ergerlig på dem, andre mente at de måtte være forrykte, men mange hørte på dem med andakt. Man vet også at gjerningen ikke blev uten frukt.
Marthe var all sin dag en trofast og virksom Haugianer. Og hun har vært godt kjent med Hauge.
Det var hun som gav ham en påminnelse, da hun en gang syntes han blev for livlig. Han satt blandt nogen venner, var oprømt og glad, og lot munnen løpe. Men Marthe tenkte på at de unge og uerfarne som var til stede, kanskje ikke vilde ha godt av dette. De kunde misforstå Hauges frie måte, eller kanskje vill-ledes av den. Hun gikk hen og klappet ham vennlig på skulderen: «Pass dig nu Hans», sa hun.
Hauge optok dette med stor vennlighet. Han takket henne og sa, at når han var sammen med venner som elsket Herren, da følte han sig så hjemme og blev så oplivet at han ikke alltid var så forsiktig som han burde.
Ole og Marthe dannet nu et fromt og gjestfritt hjem i Røhrsveen. Gården ligger lunt i et søkk av bygdens bakkede terreng og har utsikt østover mot Høsbjørgkampen i Furnes. Den ligger ikke nettop midt i ferdselen, men det er sikkert at vennene fant veien dit, og den blev i en årrekke samlingsstedet for de troende i omegnen.
«Der var aldri stilt der i helgen», sa en gammel kone, som hadde tjent der i sin ungdom. For hvis det en søndag eftermiddag ikke var opbyggelse nogetsteds, så gikk man bare til Røhrsveen isteden.
Således blev folkene på Røhrsveen efter som årene gikk «bestefar og bestemor» for de yngre troende. Ole var stille og innadvendt, Marthe mere livlig og snakksom. De hadde begge stor omsorg for de unge kristne, og Marthe kunde si fra, når det trengtes.
«Men vi forstod alltid at der lå kjærlighet under», forteller en av dem. Var der et ungt, uerfarent menneske, som vilde til å lede andre, kunde Marthe si: «Gå hjem igjen og arbeid på dig selv, sa Hauge til slike folk».
Predikantene tok hun fatt, når det var fornødent, og mange av dem har fått med sig et visdomsord fra bestemor Røhrsveen.
Lange prekener likte hun ikke. Var det en taler som ikke forstod å begrense sig, så generte hun sig ikke for å kikke bort på klokken, eller på annen måte gjøre ham opmerksom på det. Og forstod han henne enda ikke, så sa hun det til ham efterpå.
Under omsorgen for de troende merket man så godt at hun tenkte på alle, og var der nogen av dem som holdt på å falle fra og miste sin krone, så fikk hun straks en av de yngre til å skrive brev for sig, og da kunde hun sitte og diktere med gråtkvalt stemme, det hun ønsket å si denne venn.
I 1835 solgte de Røhrsveen for gjenstående gjeld og tok føderåd. I føderådskontrakten er der, som brukelig var, nøiaktig bestemt hvad de skulde ha av de forskjellige levnetsmidler, like til en viss del fra epletrærne og kjøkkenhaven.
Føderåden var ikke stor, og den vidner om de tiders nøisomme levesett.
Men de fortsatte også på føderåden å holde åpent hus for vennene. De var velkomne natt som dag. Det ser ut til å ha vært Marthes største glede å stelle godt for de troende.
En gang kom predikanten Herman Rustad til Røhrsveen sent en kveld efterat de gamle hadde lagt sig. Tjenestegutten vilde ikke uroe dem, og viste ham bort til den andre bygningen, hvor gårdbrukeren bodde.
Men da Marthe om morgenen fikk vite det, blev hun meget skuffet. «Om du hadde tatt den ene koen min, hadde det ikke gjort mig så ondt som at du skulde vise nogen av Guds folk bort fra mitt hus», sa hun til tjenestegutten.
Likesom alle Hauges venner, så husket Ole og Marthe på denne sin åndelige far med stor takknemlighet. Og deres ansikter lyste av vemodig glede når de satt og fortalte om samværet med ham. —
I mange år bodde de nu som føderådsfolk i Røhrsveen. Så la også disse gamle sin vandringsstav ned, Ole døde 24. juli 1849, og Marthe 2. mars 1859, De ligger begravet ved Ringsaker kirke.
Vi er takknemlige til Gud for at vi har hatt dem i denne bygden.
Vi ønsker at noget av Marthes ånd ennu må leve i menigheten, både hennes kjærlige omsorg, og hennes greie, ærlige tale.
Hun har et bud til alle tiders predikanter ved et ord som hun sa til en av sine samtidige: «Når du merker at det blir tørt for dig, hvorfor kan du ikke da slutte !»
Og for oss almindelige kristne i denne tid vilde det være godt om hennes vennlige: «Pass dig nu Hans !» lød til oss hver gang vi glemmer å være forsiktige. — Ole Røhrsveen var ikke av de haugianere som holdt samlinger. Heller ikke skrev han bøker. Der er så vidt vites ikke noget skriftlig opbevart efter ham, heller ikke en eneste replikk av hvad han har sagt. Men bære bøkene kunde han, op og ned alle de bakkete veiene. Og den gjerning utførte han i troskap og med glede av hele sitt hjerte.
De som har fortalt oss om ham mintes især hans bøide rygg, og det han var : den stillferdige, ydmyge og beskjedne mann med et rikt og alvorlig kristenliv, som var grunnfestet i Guds ord.