– i boken “Brødrene Hersleb og Jakob Walnum” – særtrykk av “Norvegia Sacra 1925”; Herslebs fulle navn var Svend Borchmann Hersleb Walnum – eldste sønn av den kjente bergenspresten med nøyaktig samme navn : Svend Borchmann Hersleb Walnum. Men sønnen gikk bare for Hersleb Walnum; i denne samme boken ble også den yngre broren Jakob Walnum presentert, i tillegg til den korte slektshistorien til Walmun-familien – les den her;
– og nedenfor følger presentasjonen av den eldste av brødrene Walnum, Hersleb, på bokens sider 5 – 8 :
PROST HERSLEB WALNUM. 1849-1924.
Svend Borchmann Hersleb Walnum er født 15. mars 1849 i Hommedal (Landvik), hvor hans far dengang (1848-51) var personell kapellan hos sogneprest C. Martini. Fra 1851 bodde familien i Bergen, og her fikk Hersleb Walnum sin skolegang. Han dimittertes fra Bergens Kathedralskole 1869 og tok examen artium med laudabilis. 1 1874 tok han theologicum med haud og 1875 practicum med laud. Han blev 6. november 1875 utnevnt til personell kapellan hos faren ved Nykirken og blev 1. desember s. a. ordinert i Korskirken av biskop Birkeland.
I Nykirkens menighet var der paa den tid et sterkt aandelig liv. For den unge personellkapellan var det av den største betydning at han fikk begynne som prest under saadanne forhold med sin dyktige far som veileder.
Som residerende kapellaner ved Nykirken i disse aar virket Carl Daniels (1864-76) og Ernst Fredrik Eckhoff (1876-83).
Hersleb Walnum var ved siden av sin prestestilling
– 6 –
lærer ved frk. Holms pikeskole. Han deltok i indremisjonens møter og var en tid ogsaa med i Bergens ynglingeforening, hvor han var formann fra jan. 1876 til april 1877. Blandt prestene i Bergen paa den tid var han endel sammen med pastor Vilhelm Holdt.
De to unge prester leste verker av Godet og andre sammen med «gamle Walnum». Under opholdet i Bergen giftet Hersleb Walnum sig 1878 med Wenche Hopstock (1859-85), datter av kjøpmann Frants Philip Hopstock og hustru Cecilia Catharina Krohn. Med henne hadde han 5 barn.
Efter anmodning av biskop Jørgen Moe bestyrte Hersleb Walnum fra 1880 Torvestad sognekall (med Utsire). Da det endelig blev fastslaatt at Torvestad for fremtiden skulde være et eget sognekall, blev han 17. februar 1888 utnevnt til sogneprest sammesteds. I ledige stunder arbeidet han i disse aar bl. a. med aa oversette nogen av Armin Steins (H. Nietschmanns) populære kirkehistoriske livsbilleder, Katharina af Bora 1882 og Salzgreven af Halle 1883.
I Torvestad mistet han i 1885 sin første hustru og giftet sig i 1887 med dennes yngre søster Franka Cecilia Hopstock, f. 1864, med hvem han hadde to barn. Hun døde allerede 1890. Hersleb Walnum var da 9. sept. 1889 utnevnt til Vik i Sogn og hadde overtatt dette embede en liten stund før hans hustru døde. Han var nu alene med 7 morløse barn under 10 aar. Det var en vanskelig tid for det lille prestehjem.
Det som trakk Hersleb Walnum til Vik var at han nu kunde komme i nærheten av sin bror, Jakob Walnum, som da var sogneprest til Leikanger. Jakob Walnum var dengang allerede en stor mann i Sogn, og broren Hersleb blev nu ogsaa trukket inn i det rikt pulserende kirke- og indremisjonsliv i disse trakter.
Han var en utmerket støtte for sin bror da barnehjemmet i Leikanger skulde reises 1891 og blev sammen med ham redaktør av «De lidendes ven» som blev organ for barnehjemmet. Da Jakob Walnum saa det som Guds kall aa ta op omstreifersaken, var broder Hersleb ham til uvurderlig nytte.
Han stillet sig fra første stund helt ved hans side og opmuntret ham i hans dristige planer. Men samtidig forstod han ogsaa som den mest forsiktige av de to aa mane sin yngre entusiastiske bror til sindighet og nøktern omtanke. Det var ogsaa av stor betydning at Hersleb Walnum i de første grunnleggende aar 1900-04 kunde ta permisjon fra sitt embede og hjelpe broren som reisesekretær for den nye sak.
Denne virksomhet laa meget godt tilrette for ham. Ved sitt milde vesen, sin omgjengelighet og sin sympatiske optreden vant han venner overalt hvor han kom.
– 7 –
Han stiftet rundt om i landet en mengde foreninger som for en stor del har vist sig aa være levedyktige.
Da planene om den nye arbeidskoloni paa Svanviken saa ut til aa kunne fullbyrdes, gjaldt det for Jakob Walnum aa faa en mann som kunde føre tilsyn med arbeidet deroppe. Han ba sin bror om aa søke Kvernes som nettop da var ledig, og Hersleb Walnum gjorde saa og blev 8. juli 1903 utnevnt til sogneprest til Kvernes.
Han var i 1891 av sin bror blitt viet i Leikanger til en dansk dame Marie Sofie Sørensen, født i Sorø i Sjelland 31. desember 1853 av foreldre etatsraad Søren Kjerulf Paulsen og h. Anne Kristine Jørgensen. I henne fikk de smaa morløse barn en god og opofrende mor, og hun blev sin mann en trofast og dyktig medarbeider i menigheten baade i Vik og Kvernes og senere i hans arbeid for omstreiferne. Hun blev selv mor til to barn. Hun døde i Oslo 27. februar 1921.
Hersleb Walnum blev i Kvernes til 1913. Fra 20. juni 1904 var han valgt prost i Ytre Nordmør prosti. Hans prestegjerning her i Kvernes var som tidligere i Torvestad og Vik baaret av en brennende kjærlighet til prestetjenesten.
Han var samvittighetsfull og nidkjær i alt som angikk menighetens aandelige liv. Han deltok med iver og interesse i alt frivillig arbeid i menigheten. Hverken som teolog eller predikant raget han op over det jevnt almindelige. Men han brukte sitt pund og nyttet de anledninger Gud ga ham. Gjennem sin enkle praktiske forkynnelse og gjennem sine hyppige sykebesøk fant han vei til mange hjerter og blev til stor velsignelse.
I forhold til Hersleb Walnums utrustning er det paafallende hvordan minnet om ham som prest lever i de forskjellige menigheter hvor han virket. Men hemmeligheten ligger nettop i dette at han uten forbehold stillet sig til Herrens tjeneste.
Da Jakob Walnum i 1907 dannet «Romsdalskomiteen» som skulde forestaa ledelsen av stiftelsen Svanviken med den nye arbeidskoloni, blev hans bror formann. Hans styrke i denne stilling var at han var helt avhengig av sin bror. Denne anvendte ofte for spøk om sitt forhold til broder Hersleb det gamle ord : «Den eldre skal tjene den yngre» .
Naar det gjaldt aa administrere og treffe avgjørelser paa egen haand i vanskelige situasjoner var Jakob Walnum sin bror ganske overlegen. Her var det derfor prost Walnums lykke at han saa helt føiet sig efter brorens vilje og kunde dekke sig bak hans autoritet. Han kunde ha praktisk skjønn i mindre ting, men savnet oversikt og selvstendig initiativ.
I Omstreifermisjonen kom han imidlertid igjen paa sin rette
– 8 –
hylle, da han fra 1913 tok avskjed som prest og blev fast ansatt som reisesekretær. Paa grunn av svekket helbred maatte han i 1921 opgi reiselivet og bestyrte senere ledige embeder i Paulus og Sagene menigheter i Oslo. Sommeren 1923 blev han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for fortjenstfull geistlig embedsvirksomhet og for sitt arbeid for omstreiferne.
Samme aar fikk han et lettere slag og var fra nu av for det meste lenket til sykeleiet. Han døde 4. desember 1924 og blev begravet paa Vaar Frelsers gravlund 9. samme maaned. Jakob Walnum forrettet og ga i sin tale uttrykk for det vakre forhold som hadde bestaatt mellem de to brødre.
Det tør ogsaa sies at det var et sjelden vakkert forhold.
Saa forskjellige disse to brødre var, saa hersket der en ubrutt harmoni og forstaaelse mellem dem. De utfylte hinannen paa en eiendommelig maate.
Hersleb Walnum var den forsiktige, litt engstelig betenksomme, den nøiaktige, sirlige, omstendelige.
Jakob Walnum var som gutt en liten villstyring, kvikk, opfinnsom, spøkefull og munter. Som mann blev han uvøren og uredd, djerv og paagaaende.
Karakteristisk er det lille trekk at Hersleb fikk et syskrin av sine kusiner i Bergen, da han skulde reise til Oslo som student, og dette brukte han flittig. Jakob puttet alle løse knapper i lommen til der kom en og forbarmet sig over ham. Hersleb hadde sans for og var optatt av de mange detaljer, mens Jakob saa de store linjer og la de store planer.
Hersleb gikk med ydmykt sinn med paa spøken om «aa tjene den yngre». Det laa for hans milde, fromme vesen aa tjene, aa sette personlige ønsker og meninger tilside, mens den annen baade efter evner og karakter maatte bli den myndige, den ledende og bestemmende.
Hos disse to brødre var de to naadegaver personifisert — «tjenestens» og «styrelsens» naadegaver, og de var smeltet sammen til et harmonisk hele gjennem gjensidig aktelse og kjærlighet.
I prost Walnums liv var tjenersinnet og tjenergleden det mest fremtredende trekk for dem som kjente ham best.
Paa hans 70 aars dag blev det sagt fra en av hans nærmeste at hans liv hadde gjort levende for dem dette vidnesbyrd : «For mig er livet Kristus». Verdens berømmelse og ros blekner overfor en saadan anerkjennelse fra den nærmeste krets.