– i boken “Brødrene Hersleb og Jakob Walnum” – særtrykk av “Norvegia Sacra 1925”; Jakob Rosted Suur W. var yngst av disse to brødre, de to eldste sønner av den svært avholdte presten i Bergen Sven Borchmann Hersleb Walnum; les også om broren Hersleb her; og videre her om brødreparets slektsbakgrunn;
– og her gjengis fra bokens sider 8 – 31 :
SOGNEPREST JAKOB WALNUM. 1851-1925.
Jakob Rosted Suur Walnum, en yngre bror av foregaaende (Hersleb W.), er født 19. mars 1851 i Hommedal.
Hans far (Svend Borchmann Hersleb Walnum) var allerede 14. februar
– 9 –
s. a. utnevnt til prest ved Bergens straffanstalter og flyttet til Bergen et par maaneder efter sønnens fødsel.
Her bodde familien i flere aar i Øvregaten 5, som Walnum hadde kjøpt. Det var i lysthuset i Walnums have at Sjømannsmisjonen blev stiftet 1864 av pastor Storjohann.
Senere flyttet familien til Nykirkens menighet, hvor Walnum kjøpte egen eiendom i Nykirkemarkeveien. Sønnen Jakob gikk som liten gutt i frk. Sercks forberedelsesskole og fra 1860 i Bergens Kathedralskole, hvorfra han i 1870 blev dimittert til universitetet. Her tok han examen artium med karakteren haud illaud. og aaret efter anneneksamen med laudabilis.
De boklige interesser var neppe hans sterke side, men med stor energi og grundighet pløiet han stoffet igjennem. Ved siden av studiene dyrket han musikk (fiolin) og friluftsliv, men levet forøvrig et stille studenterliv uten aa gjøre sig bemerket i nogen bestemt retning.
I teologisk henseende blev hans grunnsyn formet under Gisle Johnsons og Casparis innflytelse. Men fra Fredrik Petersen som 1868-73 var universitetsstipendiat, mottok han varige inntrykk som lot til aa faa større betydning for ham etterhvert som tiden gikk, og som forklarer den fordomsfrihet og forstaaelse hvormed han møtte de nyere retninger i teologien.
I mai 1877 tok han teologisk embedseksamen (haud) og søkte — istedetfor aa ta practicum — stillingen som bestyrer ved Balestrands lærerskole. Han blev ansatt 10. oktober 1877 og var ved lærerskolen til utgangen av 1880.
Sogneprest i Balestrand var paa den tid Jakob Walnums onkel Harald Ulrik Sverdrup d. e. (1813-91, i Balestrand 1849-83).
Lærerskolen der var en av de mange mindre læreanstalter som ifølge skoleloven av 16. mai 1860 blev oprettet ved siden av stiftsseminariene. Disse «lærerskoler» var særlig beregnet paa omgangsskolens lærere og kursene varte 1-1 1/2 aar. Ved lærerskolen i Balestrand har av kjente menn, foruten Jakob Walnum, dr. Krogh-Tonning (1870-73) og biskop Chr. Brun (1873-77) været bestyrere.
Skolen er senere nedlagt. Jakob Walnum deltok ved siden av bestyrerstillingen adskillig i menighetsarbeidet, særlig blandt de unge. Han stiftet Balestrand ynglinge-forening og reiste 1880 som dens utsending til Oslo til det møte hvor Norges kristelige ungdomsforbund blev dannet.
Den 30. september 1880 var Jakob Walnum utnevnt til personell kapellan efter sin eldre bror hos faren, sogneprest S. B. H. Walnum ved Nykirken i Bergen. Han tok nu practicum høsten 1880 (med haud), blev ordinert av biskop Birkeland og begynte sin virksomhet som prest julen samme aar.
I Bergen blev Jakob Walnum til februar 1885. 1 disse aar kan
– 10 –
man tydelig merke en ulmende ild, som ved givne anledninger blusser op, men som ennu ikke har funnet sitt rette alter.
Som predikant opnaadde han ikke aa skape sig nogen posisjon utover det almindelige. Hans far stod her for Bergens publikum som noget nær det enestaaende, som ingen av sønnene paa langt nær kunde naa.
Jakob Walnum erindres fra denne tid som en jevnt dyktig og nidkjær prest, spesielt nevnes at de syke satte stor pris paa ham. Ved siden av prestestillingen var han lærer ved frk. Holms, senere frk. Griegs pikeskole. Han deltok meget i det kristelige foreningsarbeid. Fra november 1881 til september 1883 var han formann for Bergens ynglingeforening.
Indremisjonen hadde hans hjerte fra første stund, og i desember 1882 blev han innvalgt i styret for Indremisjonsforeningen og fungerte som styrets sekretær (ulønnet) helt til han forlot Bergen.
I søndagsskolen var han med og ledet her tekstgjennemgaaelsen for lærerpersonalet. Fra januar 1884 til februar 1885 var han medlem av forstanderskapet for Bergens Kathedralskole.
I politisk og kirkepolitisk henseende begynte Jakob Walnum i disse aar aa tone flagg som rød radikaler. Ved stortingsvalget 1882 kjempet han ivrig paa venstres fløi, blev valgmann og var ogsaa nevnt som stortingskandidat.
«Jeg har bare sorg av den gutten», skal gamle Walnum ha ytret ved den anledning. De frivillige kirkelige stiftsmøter hadde under 80-aarenes kirkeforfatningskampe en stor tid. Ved stiftsmøtet i 1881 holdt han et foredrag om «Kirkens kamp mot den moderne vantro».
Foredraget som tydelig røber paavirkning av Fr. Petersen, gir særlig i dets praktiske del inntrykk av stor aandelig modenhet og klar maalbevissthet. Walnums lavkirkelige synsmaater kommer allerede her til uttrykk under hans sterke hevdelse av at kirken ved sin organisasjon maa aapne adgang for naadegavenes frie utfoldelse.
Foredraget som blev trykt, overrakte Walnum sin gamle far «i kjærlighet fra en takknemlig sønn».
Under opholdet i Bergen utga Walnum videre i 1883 — som et efterslett fra Balestrandtiden — «Gudstjenesten og kirkeaaret», nærmest til bruk for lærerskolen og lærere, men praktisk og populært fremstillet tillike beregnet paa et videre publikum.
Han lengtet imidlertid tilbake til Sogn, og da Leikanger i 1884 blev ledig efter fetteren sogneprest Jakob Liv Rosted Sverdrup (1845-99), da denne traadte inn i det Sverdrupske ministerium, fulgte han opfordringen og søkte dette embede. Den 22. desember 1884 blev han utnevnt til sogneprest til Leikanger og i februar 1885 overtok han embedet.
Blandt prestebrødre paa den tid fikk han som Jakob Sverdrups eftermann navnet «Jakob II».
– 11 –
I Sogn hersket paa denne tid et rikt kirkelig liv. Flere av prestene var kommet den fremstigende legmannsbevegelse imøte og de hadde med klokskap og forstaaelse tatt den i kirkens tjeneste.
Jakob Walnum kom til Leikanger full av virkelyst og hellig iver, og det varte ikke lenge før han blev som en fører for kristenfolket baade i sitt eget prestegjeld og snart sagt for hele Sognefjorden. 1 Leikanger minnes han fremdeles av takknemlige venner, og en av disse skriver om ham : «Han var en sjelden virksom mann i alt som vedkom ham som prest og sjelesørger, og han sparte sig ikke for aa gaa meget omkring og besøke syke og andre trengende, om veien ofte var lang og besværlig».
Menighetens vel laa ham paa hjerte tidlig og sent. Han var forferdet over de gamle drikke-skikker ved bryllupene og stiftet en avholdsforening som bl. a. ogsaa skulde motarbeide de lange brylluper.
Han var forlikelses-kommissær fra 1886 til 1895. Han deltok forøvrig i alt som kunde fremme bygdens sedelige liv. Men størst betydning hadde han ved sin forkynnelse og sjelesorg. Utenom gudstjenestene holdt han talrike bibellesninger og opbyggelser og vant i høi grad legfolkets fortrolighet og hengivenhet. Hedningemisjonen hadde i ham en varm talsmann, og i Indremisjonen blev han snart den selvskrevne leder.
Han tok initiativet til den store sammenslutning av indre- misjonsforeningene i Sogn (Vik, Balestrand, Leikanger, Sogndal og Aurland) og blev her valgt til formann. I 1894 tok han initiativet til aa samle søndagsskolene i indre og midtre Sogn til en krets og blev ogsaa her formann.
Gjennem den posisjon han vant i Sogn og gjennem sine innflydelsesrike forbindelser kom han efterhvert i forgrunnen i det kirkelige liv paa vestlandet i slutten av 80-aarene.
Under de store indremisjonsmøter og frivillige kirkelige stiftsmøter saa det vestlandske legfolk i ham en vordende fører. 1 1887 og 1895 var han deputert ved de kirkelige landsmøter. Han var i mange aar medlem av stiftskomiteen og deltok i de bevegede stiftsmøter i Bergen 1886, 1887 og 1889 (det 12te, 13de og 14de).
Han gikk i ilden for de Sverdrupske reformforslag og anbefalte med stor kraft den kongelige proposisjon til «Lov om prestevalg og menighetsraad», samt forslaget om en utvidet adgang for legfolk til aa benytte kirkene. Med sine frikirkelige sympatier gikk Walnum lenger i sine reformkrav enn mange kunde følge ham. Men han hevdet at man fikk begynne aa organisere stedmenigheten saa snart som mulig for iallfall aa opnaa noget. Den forhaandenværende trang var nettop et bevis paa modenhet. Naar man bare var klar over
– 12 –
aa staa paa det rette bibelske og lutherske grunnlag fikk man la det staa til i Guds navn.
Følgende ytring er karakteristisk for hans freidige optimisme : «Hvorfor ikke opstille den mulighet at det her kunde gaa godt ? Hvorfor alltid tenke sig at det skulde gaa galt ?»
Da det trakk i langdrag med reformene fremholdt Walnum at man maatte ta saken politisk. Han fant at det ikke var nogen annen vei aa gaa enn «den nedverdigende vei gjennetn Stortinget». Men det gjaldt aa skynde sig. «Den som tror han haster», sa han med en fri anvendelse av det bibelske ord.
Den megen skytning var som bekjent dengang forgjeves. Men gjennem hele Walnutns senere liv gikk det lange dønninger efter denne kamp. Naarsomhelst kunde man finne ham parat til en diskusjon om det rette kirkeideal og like til det siste holdt han paa frikirken som den eneste helt verdige form for et kirkelig samfund. Men han var for meget realpolitiker til i handling aa fornekte de store goder som folkekirken tross alt eier.
En bok som Walnum utga i denne tid vitner om et rikt og intenst aandelig liv, nemlig «Bønnens liv eller bøn og bønhørelse med særlig hensyn til spørsmaalet om helbredelse ved bøn» (1888).
Spørsmaalet om helbredelse ved bønn var dengang umaatelig aktuelt ved de begivenheter som var knyttet til presten Johann Christoph Blumhardt’s navn i Württemberg og Dorothea Trudel’s og Samuel Zeller’s navn i Schweiz. Her i Norden var det særlig den svenske predikant Fredrik August Boltzius som vakte opsikt med sine helbredelser. Walnum refererer begivenhetene og ser dem i lyset av de forjettelser som er knyttet til bønnen i Jesu navn. Om bønn i sin almindelighet inneholder bokens første del mange verdifulle og dype ting.
I Leikanger blev Walnums interesse ledet i den retning hvor han senere skulde finne sin store livsopgave. Han har selv fortalt at det var private forhold som ga det første støt. Han var den 4. juli 1878 blitt gift i Borre med Anna Olufine Hannevig, f. i Borre 11. april 1854, datter av skibskaptein og skibsreder Edvard Pedersen Hannevig og h. Martha Kristine f. Kristoffersen. (En annen datter av Hannevig blev gift med sogneprest S. B. H. Sverdrup til Vestby, en tredje med pastor Kr. Mart. Eckhoff).
Walnum hadde bare ett barn, datteren Anna Elisabeth Lovise, f. 1881. I 1888 tok de til sig et pleiebarn, en liten pike. Hun var 14 dager gammel da hun kom, og hun vokste sig fast til deres hjerter og blev som deres eget barn. Tanken paa de mange barn som ikke hadde foreldre og hjem begynte aa demre for Walnum, og i 1890, den 19. november, paa et fellesmøte i Leikanger av indrcmisjonsforeninger fra indre,
– 13 –
midtre og ytre Sogn, la han frem tanken om et barnehjem for foreldreløse og hjemløse barn fra Sogn.
Tanken vant straks bifall og det blev overdratt Jakob Walnum sammen med broren Hersleb Walnum (sogneprest i Vik) aa arbeide for dens realisasjon. Vanskelighetene var store, men saken blev lagt frem for Gud gang paa gang, og de to brødre fikk frimodighet til aa begynne.
Jakob Walnum maatte til Bergen for aa samle penger. Han var selv i stor vaande og sa til Gud : «Hvis jeg nu faar 1000 kroner i Bergen, saa vil jeg tro det er din vilje». Paa faa dager fikk han samlet næsten 1000 kroner. Men det manglet 35. Han betrodde sig til Gud igjen : «Far, jeg ba om 1000 kroner. Hvad skal jeg gjøre ?» Men om morgenen samme dag han skulde reise tilbake, kom en dame med akkurat 35 kroner.
Den 19. mai 1891 blev grunnstenen lagt til Sogns barnehjem, og allerede 22. oktober samme aar blev det innviet ved prost Johan Fritzner Greve fra Sogndal.
Indremisjonsforeningene skulde ved en komite paa 18 mann sikre hjemmets drift, og et styre med Jakob Walnum som formann og Hersleb Walnum som næstformann skulde forestaa ledelsen. De to brødre begynte i 1892 aa utgi bladet «De lidendes ven» som organ for barnehjemsgjerningen i Sogn.
Mens barnehjemmet blev bygget døde Walnums pleiebarn ikke fullt 3 aar gammelt, og pleieforeldrenes sorg var stor. Men hun hadde, sier Jakob Walnum, bragt bud og hilsen at de maatte «røkte hans lam».
«Det er tvilsomt om vi hadde tatt fatt paa dette arbeid, hvis vi ikke hadde faatt vaart lille, deilige pleiebarn og dermed erfart hvilken velsignelse et saadant lite barn bringer med sig». Sorgen utvidet hjertet og gjorde det enda mere varmt og medfølende overfor ulykkelig stillede barn.
Saa hendte det at der kom endel omstreifere og tigget og ba om at deres barn maatte komme inn i Sogns barnehjem. Walnum og styret sa nei. Det var beregnet paa bygdebarn fra Sogn. Men omstreiferne ga sig ikke, og styret gikk tilslutt med paa aa ta et par omstreiferbarn. Walnum kjente jo omstreiferne (splintene) godt fra før, baade fra Bergen og Sogn. Han hadde ogsaa som alle andre kjennskap til Eilert Sundts heltemodige forsøk, og gjennem «Morgenbladet» hadde han fulgt med i diskusjonen om en gjenoptagelse av Sundts arbeid.
Men enhver tanke paa at han skulde gjøre noget for dem var ganske fremmed for ham, helt inntil han stod ansikt til ansikt med disse barn som ikke hadde hjem noget sted. Samtidig begynte han aa føle den bitre selvmotsigelse i dette at kirken tok disse smaa barn til daab, men derefter lot dem reise
– 14 –
videre uten aa bekymre sig mere om dem. Det blev for ham som en ulydighet mot Jesu misjonsbefaling om aa «lære dem aa holde alt det jeg har befalt eder».
Overfor et saadant direkte — og dobbelt — misjonskall kunde Walnum ikke forholde sig passiv. Det fenget straks i hans lett mottagelige sinn. Uten aa betenke konsekvensene eller aa ane hvor det bar hen kastet han sig med entusiasme og seig energi over den nye kjempeopgave.
Han maa i en fart ha satt sig inn i alt hvad Eilert Sundt hadde skrevet og gjort vedrørende omstreiferne, og med intuitiv evne og praktisk sans gjorde han sine overveielser og trakk sine slutninger raskt og sikkert. Allerede høsten 1893 ser vi ham i full virksomhet med aa utarbeide sin plan og agitere for den. Den 16. september 1893 offentliggjør han en større artikkel «Tatersaken» i «Morgenbladet». Og ved et stort indremisjonsmøte i Bergen 24.-26. oktober samme aar holder han foredrag ved avslutningsfesten om «Hvad kan der gjøres for taterne ?» (det maa bero paa en feilerindring fra Walnums side naar han i sine egne beretninger stadig sier at han første gang talte saken ved et stiftsmøte i Bergen 1893. I 1893 var der intet stiftsmøte i Bergen, derimot et indremisjonsmøte, hvor Walnum talte den nye sak. Der var et stiftsmøte i Bergen i 1892. Der deltok Walnum i diskusjonen om religionsundervisningen, men det kan ikke sees at han der har talt om omstreiferne).
Omstreiferproblemet som Jakob Walnum nu vilde forsøke aa løse paa en ny og effektiv maate er av gammel datum i Norge. Fra borgerkrigenes tid hører vi om de saakalte fanter, norske kremmerfolk, fredløse og andre som streifet omkring. Problemet blev akutt ved sigøinernes invasjon i begynnelsen av 16de aarhundre. De forenede kongerikers regjering sendte ut den ene forordning strengere enn den annen, men til ingen nytte. Der kom bare nye skarer med omstreifere, dennegang vesentlig av europeisk oprinnelse (de saakalte kjeltringer eller skøiere — die Gauner).
Myndighetene stod maktesløse og maatte tilsist gaa med paa aa tolerere uvesenet. Der begynte dog aa heve sig røster for aa faa omstreiferne inn under kristelig tukt og opdragelse. Den første her i Norge som — saavidt vi vet — offentlig har tatt ordet for dette, er den dyktige biskop Peder Hersleb (1689-1757), der som ovenfor nevnt er en fjern slektning av Jakob Walnum. Under sin korte virksomhet som biskop i Oslo (1730-37) forfattet han i 1736 et skrift «Uforgriibelige Tancker till Betleriets Afskaffelse i dette Stift». Han foreslog her oprettelse av tukthus hvor omstreiferne kunde anbringes for aa lære aa arbeide og for aa bli konfirmert.
Det første tukthus blev oprettet i Oslo 1741.
– 15 –
Denne tukthusopdragelse kan for oss synes brutal, men betegnet paa den tid et stort fremskridt og har utvilsomt vært til adskillig nytte.
Det blev imidlertid først Eilert Sundt (1817-75) som skulde innlede en ny tid for omstreiferne i Norge. Selv begynte han aa ta fatt paa dette spørsmaal som videnskapsmann, men hans store hjertelag drev ham til aa opta en gjerning for aa hjelpe dem og han vant derved for alle tider hedersnavnet «Omstreifernes apostel».
Fra 1855 bevilget Stortinget efter Eilert Sundts forslag 2000 spd. aarlig til bosettelse av omstreifere og til opdragelse av deres barn (det saakalte «Fantefond»). Det lyktes Sundt aa bosette ikke saa faa omstreifere. Han fikk herunder god hjelp av mange prester rundt om i landet. Specielt maa nevnes «fantepresten», Hans Julius Knudsen, sogneprest til Klepp.
Stortingets bevilgning fortsatte til 1869, da kritikken over de daarlige resultater tvang Sundt til aa trekke sig tilbake. Efter den tid tok Kirkedepartementet saken i sin egen haand, men der blev utrettet svært litet.
Eilert Sundts store fortjeneste er at han har vekket det norske folks opmerksomhet og samvittighet overfor omstreiferne, selv om han ikke har formaadd aa peke paa nogen virkelig løsning av omstreiferspørsmaalet. Det viste sig efter hans død at man kunde «ikke slippe dem».
I 80-aarene og begynnelsen av 90-aarene blev der baade fra privat og offentlig hold fremsatt forslag om at Sundts arbeid maatte optas igjen.
Sogneprest Boye Ording, som da var prest i Holt, skrev i aarene 1885-89 en rekke interessante og ansporende artikler i «Morgenbladet» i denne retning. Han mente at der her var en opgave for indremisjonen, men anbefalte forøvrig fengsel og tvangsarbeid for dem som forbrøt sig. Den senere skoledirektør Karl Aas har fortalt at han paa denne tid arbeidet med lignende planer.
Utover landet vakte det veldig opsikt at en omstreifer Martin Johan Matkiassen Skou (1849-1919) reiste omkring i aarene 1891-93 og holdt foredrag om livet «paa fantestien» (utgitt 1893 og 1917). Kriminalistforeningen og Straffelovkommisjonen arbeidet med spørsmaalet, samtidig som det var gjenstand for interpellasjoner i Stortinget.
Det laa i luften at noget maatte gjøres. Men hvem skulde gjøre det ? Og hvad skulde der gjøres ?
Ad livets egen vei trengte som allerede nevnt opgaven sig inn paa Jakob Walnum, og mens de andre diskuterte saken, hadde han sin plan ferdig i store trekk og gikk til handling. I den tidligere omtalte artikkel i «Morgenbladet» for 16. september 1893 hevdet Walnum — i motsetning til Eilert Sundt — at tyngden maatte
– 16 –
legges paa arbeidet med barna, og han foreslog at der skulde oprettes egne barnehjem for dem.
«Taterbarnas nød er saa iøinespringende», skrev han, «at det kan ikke tenkes annet enn at en appell til den kristelige barmhjertighet vil bli møtt med sympati og forstaaelse. Det bør være en æressak for kirkefolket i vaart land aa ta initiativet til et foretagende som dette».
Overfor de voksne anbefalte han gjennemført tvangsarbeid i forbindelse med bosettelse. «Det maa ikke opgives med ett forsøk. Er det et redningsarbeid, da maa der arbeides like godt, selv om det mislykkes, ikke blott en eller to, men mange ganger. Ti det kan og vil dog tilslutt lykkes naar der arbeides med utholdenhet og tro».
Dette arbeid maatte drives som et kristelig redningsarbeid, en «tatermisjon».
«Det er en paafallende forsømmelse fra kirkefolkets side at en saadan misjonsvirksomhet ikke for lenge siden er blitt paabegynt. Det norske kirkefolk staar derfor i skyld til taterne». Tilslutt nevnte han at der allerede var innsendt ansøkning til staten om stipendium til aa begynne dette arbeid, men det kunde ikke bli behandlet det aar.
Artiklen viste at Walnum hadde lært meget av de feil som var begaatt i Sundts tid og av de synsmaater som tidligere var fremholdt i dagspressen, spesielt av sogneprest B. Ording, og i kriminalistenes forhandlinger. Den nye plan møtte adskillig motstand, saaledes av senere riksarkivar Ebbe Hertzberg, som i «Morgenbladet» for 10. mai 1894 skarpt hevdet at «Sundts arbeid bør ikke gjenoptages».
Hertzberg hadde allerede i «Morgenbladet» for 1892 i en rekke artikler fremholdt at det som nu trengtes var mere tvang, ikke mildhet.
Men motstanden bare egget Walnum og bestyrket ham i hans forsett. Han fikk i Bergen dannet en foreløbig «komite for det frivillige arbeid for omstreiferne» med politiinspektør C. G. Flood som formann. Næstformann blev pastor Vilhelm Holdt, som fra første stund stod helt paa Walnums side og som i alle aar var ham en trofast og klok venn og medarbeider. De øvrige medlemmer var pastor Ole C. Iversen, apoteker .J. Lothe. major W. Winsnes, kjøbmann H. von Tangen, kasserer. Denne komite sendte i januar 1894 andragende til Stortinget om en bevilgning paa kr. 5000,00 til forberedende arbeider. Andragendet blev enstemmig innvilget, og komiteen kalte Walnum til aa utfore det forberedende arbeid.
Ved undersøkelser i departementet, innhentning av opgaver fra hele landet og oplysninger direkte fra omstreiferne fikk Walnum samlet et omfattende statistisk materiale som viste at tilstanden blandt omstreiferne var i høi grad forverret. Han utarbeidet en fortegnelse
– 17 –
over 3859 individer. Her var imidlertid ogsaa tatt med adskillige som maatte regnes som fastboende.
Nogen paalitelig opgave over hvor mange virkelig reisende omstreifere der er i Norge fikk Walnum aldri istand. 1 1894 og 1895 foretok han to lengere reiser i utlandet og besøkte forskjellige opdragelsesanstalter, arbeidskolonier, tvangsarbeidsanstalter o. l. Hans innberetning om disse studiereiser lider efter fagfolks mening av iøinefallende mangler, bygget som den var paa altfor korte besøk og raske slutninger.
Men det merkes i hele Walnums fremtidige arbeid hvordan disse reiser har gitt ham gode ideer og styrket hans tro paa selve saken. Litt uærbødig spøkefullt bemerket Walnum alltid om saadanne reiser at de var svært nyttige av den grunn at «man iallfall ser hvordan et arbeid ikke skal gjøres». Paa ett punkt var han dog full av beundring og anerkjennelse, og det var m. h. t. pastor Friedrich von Bodelschwingh (1831-1910) og hans imponerende anlegg i Bielefeld og hans virksomhet forøvrig. Walnum sa uforbeholdent at v. Bodelschwingh var hans «store ideal». Han blev aldri trett av aa fortelle om eller citere den store tyske foregangsmann.
Resultatet av disse forberedende undersøkelser er nedlagt i Stortingsdokument nr. 100 for 1896. Her redegjør Walnum for den nye plan om oprettelse av barnehjem for ganske smaa omstreiferbarn og arbeidskolonier for voksne, saavel for omstreifere som for de saakalte «geseller». Komiteen søkte samtidig om et nytt bidrag paa 5000 kroner, saa Walnum kunde ofre sig helt for dette arbeid. Det blev bevilget i 1897 og dermed var planen om en gjenoptagelse av Eilert Sundts arbeid efter de av Walnum optrukne linjer godkjent.
For oss ser det ut til at Walnum kom i «det psykologiske øieblikk». Som før nevnt laa det i luften at noget maatte gjøres. Fra det offentliges side forberedtes to viktige lover som kunde danne den juridiske basis for en fellesoptreden av staten og en privat forening i dette sociale reformarbeid, nemlig «Lov om behandling av forsømte barn» av 6. juni 1896 og «Lov om løsgjengen, betleri og drukkenskap» av 31. mai 1900.
Walnums plan føiet sig inn i disse lovarbeider som det nødvendige ledd i samfundets foranstaltninger overfor omstreiferne. Den vaaknende interesse for sociale spørsmaal baade hos de styrende og blandt menigmann bidrog til aa skape forstaaelse og offervilje for det nye som trengte sig frem. Endelig maa nevnes det som ikke var av minst betydning, at omstreiferne selv efter Sundts avbrutte pionerarbeid ventet paa en forandring.
Mathiassen Skou sa i begynnelsen av 90-aarene at
– 18 –
«hos disse (som blev paavirket av Eilert Sundt som barn) gaar der i vaare dager et alvorets drag og en trang til fast bosted».
De omfattende og grundige forberedelser til planleggelse av det nye foretagende optok Walnum mer og mer, og fra utgangen av 1896 tok han avskjed som prest for aa vie sig helt til omstreifer-saken. Ved denne tid (den 21. nov. 1896) døde hans hustru i Oslo og derved markertes ennu skarpere overgangen til den nye urolige tilværelse som han nu gikk inn til.
Avskjeden med Leikanger og Sogn falt under disse forhold lettere enn den ellers vilde ha gjort. Han var efterhvert blitt den selvskrevne fører i alt som angikk kirkelige ting, ogsaa ellers nød han tillid i en sjelden grad. Der var nok dem som ikke likte den sterke uro som fulgte ham, og mange fant ham altfor paagaaende. Man sa ogsaa om ham at han var ivrig og flink til aa sette noget nytt igang, men at han ikke bestandig maktet aa holde det gaaende. Tross alle innvendinger lød der dog en samstemmig takk fra hele Sogn, da Walnum reiste. Fra de unge fikk han en særskilt hyldest.
Bladet «Ungdom» skrev : «Presten Walnum er kjend av kvar ungdom i heile Sogn. Paa kyrkjemøte, avhaldsmøte, misjonsmøte, møte for sundagsskulen, møte for aa vekkja medhug for den nye barneheimen som han fekk uppretta – var han sjølvskreven til aa vera med. Han trivst nok ikkje utan naar han fær ofra sine krefter til det siste. Presten Walnum er ikkje av dei som skræmer folk fraa seg. Der er for mykje solskin yver han og hans ord til det. Paa møti fall det her ofte i hans lodd aa semja flokkar som kom i strid. Serleg trefte det ofte at han maatte rykkja ut naar litt av ungdomens meiningar kom paa tvert for dei gamle. — Walnum forstod ogso ungdomen og kunde tal til dei».
Mens Walnum ventet paa Stortingets bevilgning til optagelse av arbeidet for omstreiferne, efterkom han en kallelse fra Norsk Søndagsskoleforbund om aa reise for søndagsskolesaken. Forbundets formann var presten Kr. Mart. Eckhoff (1850-1914), Walnums svoger og gode venn. Walnum blev ansatt som forbundets generalsekretær fra 1. januar 1897 for en tid av 5 aar, under forutsetning av at han ikke vilde bli optatt av arbeidet for omstreiferne. Bare et halvt aar fikk Walnum reise for søndagsskolen, men skulde i denne korte tid efterlate sig varige merker ogsaa i dette arbeid.
Søndagsskolevenner husker ennu hans ildnende taler fra den tid, og der blev ved hans virksomhet stiftet flere nye søndagsskoler. Av stor betydning blev et lite flyveblad som efter hans forslag blev sendt ut i 50 000 eksemplarer til søndagsskolebarna i Norge, om
– 19 –
innsamling av penger til et barnehjem for friske barn av spedalske foreldre paa Sirabé, Madagaskar. Denne forbindelse mellem søndagsskolen og hedningemisjonen har været til stor velsignelse.
For Stortinget 1897 forelaa to andragender om støtte til et frivillig arbeid for omstreiferne. Det ene var det gamle andragende fra komiteen i Bergen om 5000 kroner til det av Walnum planlagte arbeid. Det annet var et andragende fra M. J. Mathiassen Skou om 800 kroner til avbetaling av gjeld paa et hus han hadde kjøpt i Landvik. Ved en saadan hjelp vilde han anse sin «fremtidige virksomhet til omstreiferfolkets beste for trygget». Han oplyste at der paa hans initiativ var under dannelse en forening som skulde hete : «Kristiania misjon for tater- eller omstreiferfolket i Norge».
I Stortingets møte 29. april 1897 blev det første andragende enstemmig innvilget, det annet blev oversendt til regjeringen. I Regjeringen og i Stortinget hadde Walnum dengang blandt andre en varm talsmann i sin fetter, kirkestatsraad Jakob Sverdrup.
Hermed var veien aapen og Walnum blev fra 1. juli 1897 ansatt som generalsekretær for «Foreningen til Motarbeidelse av Omstreifervesenet». Komiteen i Bergen sendte ut et stort oprop som blev tiltraadt og anbefalt av omkring 350 innflytelsesrike menn og kvinner. Opropet «slo an». Dette var nettop noget man hadde gaatt og ventet paa, og interessen og offerviljen blev vakt i langt høiere grad enn nogen hadde tenkt. Det viste sig ogsaa at Walnum nettop var den mann som her trengtes.
Gjennem sine innflytelsesrike forbindelser hadde han paa forhaand en god posisjon. Naar han dertil paa sin elskverdige og vinnende, men ogsaa energiske og overbevisende maate kom og ba for landeveiens barn, da var det faa som kunde si nei.
Siden Peter Hærems tid hadde der ikke været nogen som forstod «tiggeriets» kunst saaledes som Walnum. Han drev det rent systematisk. Han studerte omhyggelig skatteligningen og valgte sig ut bestemte personer som han antok kunde interessere sig for denne sak. Men han gikk aldri til nogen før han hadde talt med Gud.
«Det er en trossak», sa Walnum alltid om denne side ved arbeidet. Han kunde paa forhaand be sig til enslags ekstatisk visshet og det forklarer den makt der var i hans henvendelse. Det var nok dem som ikke var mottagelige og som kalte hans fremtreden paagaaende, ubeskjeden, taktløs. Men dette tok han med godt humør. «Det er en ærlig sak aa tigge», sa han. – «Vi maa ikke be om undskyldning for at vi legger folk Frelserens sak paa hjertet».
Han oplevet da ogsaa aa faa aapne avløpet for en offervillighet som i de tider ikke var
– 20 –
almindelig. Han møtte «en velvilje som gjorde det lett aa være tigger». Allerede den første inaaned han virket i Oslo blev der tegnet 20 000 kroner, og bidragene fortsatte aa strømme inn.
En viktig side ved dette nye arbeid maa man ikke overse, nemlig hvordan det paa en eiendommelig maate lyktes Walnum aa vinne gehør hos de høiere klasser i vaart land. Walnum gikk til disse som har vanskelig for aa forstaa hedningemisjonens betydning, idet de skylder paa at «vi har hedninger nok herhjemme». Dette var noget de kunde forstaa, og de viste sin gode vilje til aa hjelpe «vaare egne» ved aa støtte arbeidet i de første vanskelige aar.
I forholdenes medfør har Omstreifermisjonen senere faatt et bredere grunnlag. Men det maa innrømmes at det var taktisk klokt aa gi denne vanskelige misjonsvirksomhet en saadan start og derved heve den over partiene og sikre dens posisjon. Før Walnum ennu hadde rukket aa reise omkring og tale saken, hadde det fenget i mange sinn, og fra det ene sted efter det annet kom der meddelelser om at der var dannet «damekomiteer» som skulde være med og skaffe midler. I Bergen dannet fru Benny Michelsen og fru Anna Jebsen den første syforening for aa sy utstyr til det nye barnehjem.
Saken vant en saa uventet tilslutning at man allerede vaaren 1898 kunde begynne aa tenke paa aa reise det første barnehjem. En nedlagt husmannsplass, Askviknes, under statens eiendom i Os ved Bergen fikk komiteen festebrev paa, uten avgift, og den 27. april løsnedes det første mineskudd efter at Walnum hadde innviet arbeidet med bønn.
I 1898 den 6. desember blev Walnum gift med sin kusine, Lydia Jakobine Walnum, født 5. sept. 1853 (se ovenfor). Fru Lydia Walnum — eller Bestemor Walnum som hun er blitt kalt — gikk med liv og sjel op i sin manns interesser og har paa forskjellige maater ydet ham verdifull støtte under hans opslitende arbeid.
Det gikk slag i slag med de store begivenheter i disse aar. Vaaren 1898 blev stiftet en komite som skulde lede arbeidet paa østlandet. Formann blev pastor Kr. Mart. Eckhoff. Høsten samme aar stiftedes en komite i Trondnjem med fengselsprest A. Hval («Bestefar Hval») som formann. Samme høst blev eiendommen Lillegaarden i Eidanger innkjøpt til barnehjem for det østenfjellske Norge. En dag i mars maaned 1899 fikk Walnum tilbud om aa overta Rostad gaard i Inderøy meget billig og samtidig meddelelse om at avdøde statsraad H. R. Astrups familie, efter statsraad Kildals raad, hadde besluttet aa skjenke den veldige eiendom Svanviken paa
– 21 –
Nordmør til arbeidet for omstreiferne.
«Det var som et eventyr for mig», forteller Walnum, og vi kan forstaa hvordan han i alt dette saa «en styrelse fra oven». De tre komiteer hadde straks efter et fellesmøte i anledning av overtagelsen av Svanviken. I dette møte blev vedtatt grunnregler for «Foreningen til Motarbeidelse av Omstreifervesenet». (Navnet blev 1922 forandret til «den Norske Omstreifermisjon»).
De 3 barnehjem blev nu satt istand og innviet efterhvert som de blev ferdige, Askviknes i 1900 av biskop Erichsen, Lillegaarden i 1902 av statsraad Wexelsen og Rostad samme aar av biskop Skaar.
Barnehjemsarbeidet var bygget paa det prinsipp at barna av foreldrene skulde anbringes frivillig som ganske smaa, under 6 aar (senere blev grensen senket til 4 aar). Der laa heri en frimodig tillit til omstreiferne.
Og ganske riktig — de kom i flokkevis og vilde ha barna inn. Til sine tider var der saa mange at man ikke kunde ta fler. Paa Askviknes kom der imidlertid straks en krise som kunde faatt slemme følger. Omtrent halvparten av barna blev tatt ut igjen av foreldrene. Dette drev Walnum til aa kreve at alle barn som skulde optas maatte settes under vergeraadet. Det gikk foreldrene med paa, og senere har barnehjemmene stort sett ikke været forstyrret av de voksne.
Et vanskelig spørsmaal blev det med barnas skolegang. I Eidanger nektet skolestyret — i strid med skoleloven — aa la «taterbarna» gaa i bygdens skole. Med støtte av skoledirektør og departement kjempet Walnum den uhyggelige «skolestrid» til ende og opnaadde at barnehjemrnets barn skulde ha samme rett til skolegang som andre barn.
Den oprindelige plan gikk ut paa at hvert barnehjem skulde ha 40 barn og at der til hvert hjem skulde knyttes 2 filialer, hvor gutter og piker hver for sig skulde flytte over i 10 aars alderen. Barneantallet er senere redusert til 25. En filial for gutter blev der gjort et forsøk med paa Rostad i 1908, men det blev straks opgitt. Istedet har man senere gaatt over til aa anbringe barna enkeltvis i gode private hjem i 10-12 aars alderen.
Fordelen ved den private anbringelse var Walnum opmerksom paa allerede tidlig, og han tilbød i 1903 vergeraadene aa være behjelpelig med aa finne gode pleiehjem til de barn som var for store til aa anbringes i barnehjemmene. Vergeraadene begynte etterhvert aa benytte sig av tilbudet, og fra 1914 blev det overdratt Omstreifermisjonen aa utføre dette arbeid for statens regning.
For aa skaffe plass til de mange som vergeraadene maatte ta sig av oprettet Walnum i 1918 et saakalt optagelseshjem, Eilert Sundts barnehjem paa Eidsvoll, innviet av
– 22 –
kirkestatsraad Jørgen Løvland. Her opholder barna sig en kortere tid til man faar litt skikk paa dem og inntil man finner passende pleiehjem til dem. Omstreifermisjonen fikk i 1921, efter at Walnum hadde trukket sig tilbake, et nytt optagelseshjem ved Kopervik. Det blev kalt Jakob Walnums barnehjem og blev innviet av Walnum selv.
Walnums arbeid for omstreifernes barn vant udelt sympati over hele landet, og han fikk selv — gjennem de gode resultater — visshet for at dette arbeid stort sett var lagt an og ledet efter de rette prinsipper.
Som omstreiferbarnas store, varmhjertede venn har Walnum faatt navnet «Bestefar Walnum». I dette hedersnavn ligger fra omstreifernes side en vakker hyldest og takk for alt han har været for deres barn.
En ulike vanskeligere opgave meldte sig da han gjennem overtagelsen av Svanviken saa uventet skulde ta fatt paa planen om aa bosette de voksne.
Først var det selve eiendommen som han saa det som sin opgave aa utnytte paa beste maate. Det storstilede myrdyrknings-forsøk som statsraad Astrup her hadde satt igang vilde Walnum føre videre. Han kastet sig med sin vanlige energi over studiet av myrdyrkning og foretok en ny utenlandsreise i den anledning.
Walnum drev det selvfølgelig paa dette omraade ikke til noget utover det dilettantmessige. Men han fikk ogsaa her anledning til aa gjøre en varig innsats, idet han i 1902 var med aa stifte «det Norske Myrselskap».
Han deltok med iver i myrselskapets arbeid og var i en rekke aar dets viseformann. For utenforstaaende kan det se ut som om Walnum spredte sig ved denne interesse for myrsaken, men for ham betydde dette nettop konsentrasjon. Han hadde bare den ene opgave, aa arbeide for omstreiferne, og den skulde alt annet tjene. Myrsaken var et middel til aa forvandle Svanvikens svære myrstrekninger til fruktbar og nyttig jord, og derved skulde den tjene hans store plan om aa forvandle det rotløse omstreiferfolk til fastboende, nyttige mennesker. Det viste sig imidlertid at myrens kvalitet var daarlig og hans store forhaabninger til Svanvikens fremtidsmuligheter er ennu ikke opfylt.
Et annet spørsmaal som maatte ordnes før bosettelsen av omstreifere kunde begynne, var Løsgjengerlovens ikrafttreden. Her skulde man faa det juridiske og økonomiske grunnlag for bosettelsen. I tale og skrift ivret Walnum for at loven, som var vedtatt allerede 1900, maatte settes ut i livet. Han blev medlem av den departementale komite for anlegg av tvangsarbeidsanstalter (og senere
– 23 –
for revisjon av Løsgjengerloven) og fikk her den beste anledning til aa gjøre sine synsmaater gjeldende.
Angaaende tvangsarbeidsanstalter holdt han paa flere og mindre anstalter, men blev overstemt av fagfolkene og Opstadfeltet blev som bekjent innkjøpt. Av Walnums efterlatte papirer fra disse aar ser man at han var meget optatt av denne sak og hadde samlet et stort materiale. I 1907 traatte Løsgjengerloven endelig ikraft og arbeidet med bosettelsen kunde settes igang.
Der skulde en usedvanlig frimodighet og tro til for aa gaa igang med et nytt forsøk med bosettelse av omstreifere efter at Eilert Sundts forsøk i sin tid mislyktes. Men man merket straks at her var et nytt og ganske anderledes praktisk grep paa tingene. Sundt hadde uten videre tatt familiene like fra veien og anbragt dem i smaa huser hvor de fikk skjøtte sig selv saa godt de kunde. Følgen var at de snart drev ut igjen i det gamle liv.
For Walnum stod det som en hovedbetingelse at de først maatte inn i en koloni for aa opdrages og vennes til et bosittende og arbeidsomt liv, videre maatte de bosettes paa steder hvor de kunde sikres fast arbeid, og endelig maatte de vedvarende staa under effektivt tilsyn.
I 1908 var kolonien paa Svanviken ferdig (den blev innviet av hovedstyrets formann pastor Vilhelm Holdt) og omstreiferne kom frivillig og søkte om plass. I smaa trivelige hjem faar familiene bo hver for sig, mens mannen har fast arbeid ved gaardsbruket, konen oplæres i huslige gjøremaal og barna gaar i skole eller barnehave.
Ved bestyreren holdes andakter og møter og der øves ellers i det daglige en utstrakt kristelig paavirkning. Koloniens to første bestyrere, prestene A. H. F. Hauer (1908-09) og Sophus Frøland (1909-12) fikk legge et godt grunnlag for den videre utvikling. Det er uttalt fra utenlandsk, sakkyndig hold at Walnum her hadde funnet «en genial løsning» paa omstreiferproblemet.
Erfaringen gjennem disse aar har iallfall vist at koloniopdragelsen er et uundværlig ledd i arbeidet med omstreifernes bosettelse. Tross de overordentlige vanskeligheter som dette arbeid byr paa, er der ikke saa faa gledelige resultater aa opvise. Men vi har følelsen av at vi her ennu befinner oss paa eksperimentets stadium, og det er langt igjen før man kan si at problemet er løst.
Foruten omstreiferne er der en annen klasse hjemløse i Norge, nemlig de saakalte lasaroner, geseller eller landstrykere. Mens omstreiferne reiser med familie, reiser disse enkeltvis, stundom to menn sammen, sjelden reiser de sammen med kvinner. Disse hjemløse menn rekruteres fra alle samfundets lag.
– 24 –
Det er norske menn som er kjørt ut av sitt rette spor fra ungdommen av — ved daarlig opdragelse, lediggang, drikk, forbrydelse.
Allerede fra første stund var Walnum opmerksom paa den opgavc som meldte sig ogsaa overfor disse, og i sitt forslag for Stortinget 1896 nevner han arbeidskolonier for hjemløse menn. Man forsøkte aa opta en statistikk over dem og fikk rede paa nogen hundre, men han antok at antallet neppe kunde settes under 1600.
Da den ostenfjellske komite blev stiftet i Oslo 1898 med pastor Eckhoff som formann, saa den som sin første opgave aa reise en arbeidskoloni for østlandet, og der blev sendt andragende til Kristiania Folkebank om aa skjenke midler til en saadan koloni. Dette gikk ikke og saken blev henlagt foreløbig.
Efter den økonomiske katastrofe ved aarhundreskiftet blev trangen til en koloni dobbelt følbar og fra forskjellige hold trengte saken sig frem.
I 1902, den 3. juni, blev der efter innbydelse av pastor Eckhoff, frk. Dorothea Schjoldager og klokker P. Reinertsen holdt et møte hvor det blev vedtatt aa stifte en forening og denne konstituerte sig 29. september s. a. under navn av «Kristelig forening til selvhjelp for forkomne i Kristiania». Pastor Eckhoff blev formann, pastor Erling Grønland næstformann. Foreningen som forøvrig gjorde mange praktiske tiltak, f. eks. med fengselsbesøk, arbeid blandt forkomne gutter og piker m. v., optok i 1903 efter forslag av Walnum tanken om en arbeidskoloni og der blev nedsatt en komite med Walnum som formann til aa forberede saken.
Sammen med pastor Grønland (som blev foreningens formann efter Eckhoff) utarbeidet han en redegjørelse med innbydelse til aa tegne bidrag. Ved hjelp av de lønnede sekretærer pastor Lexow-Breck og cand. theol. Ertzaas blev der samlet endel midler til arbeidskoloni. Men i 1907 blev det besluttet, efter forslag av pastor J. Maroni, som da var formann, aa overlate disse midler (ca. 20 000 kroner) til Omstreifermisjonen mot at den arbeidet videre med saken. Foreningen blev derefter opløst.
I 1910 blev eiendommen Bergfløtt i Lier innkjøpt, og høsten 1911 blev her Norges første (og hittil eneste) arbeidskoloni for hjemløse menn innviet av formannen i Omstreifermisjonens hovedstyre, pastor Vilhelm Holdt. Som bestyrer ved denne koloni hadde Walnum drømt om aa faa en dyktig prest og bearbeidet utrettelig pastor Grønland for aa faa ham til aa overta stillingen. Dette gikk ikke og istedet blev ansatt agronom Laurits Grytten. Den nye bestyrer fikk utmerkede raadgivere i pastor Eckhoff og forstander ved «Mangels-gaarden» Arne Omsted, og det lyktes ham aa grunlegge dette nye, vanskelige arbeid paa en fortrinlig maate.
– 25 –
Kolonien som blev opført efter tysk mønster skulde først ta bare 16 menn, senere (fra 1916) kunde den ta det dobbelte antall.
Mennene som faar hver sitt rum, forpliktes til aa være i kolonien minst 4 maaneder og maa i denne tid utføre det arbeid de blir satt til paa koloniens verksteder eller ved gaardsbruket. Adskillige menn er i aarenes løp gjennem opholdet paa Bergfløtt hjulpet paa fote.
Ved oprettelsen av Bergfløtt arbeidskoloni satte Walnum foreløbig sluttstenen paa den imponerende bygning han hadde reist. Samme høst, 22. september 1911, blev han utnevnt til ridder av 1ste klasse av St. Olav for fortjenstfull virksomhet til motarbeidelse av omstreifervesenet.
I løpet av mindre enn 20 aar hadde Walnum ved et enestaaende samspill av heldige omstendigheter og et genialt initiativ realisert den storstilede plan som i 1896 blev forelagt Stortinget. Utmerket forberedt og planlagt som det hele foretagende var blev det i sjelden grad fast opbygget og maalbevisst ledet.
Nerven i denne nye virksomhet skulde være den kristne barmhjertighet og derved blev arbeidet som en annen kirkens misjonsgren sikret livsrett og vekstkaar. Men denne særpregede kristelig-sociale opgave hadde ogsaa en side som krevet det hele samfunds medvirken gjennem de offentlige organer.
Med sjeldent klarsyn fant Walnum her formen for et intimt samarbeid som i aarenes løp er befestet og utbygget videre. Paa basis av samfundets egne lover — spesielt «Vergeraadsloven» og «Løsgjengerloven» — blev arbeidet fremmet, og storting og regjering viste Omstreifermisjonen den tillit aa betro den enkelte av de funksjoner som disse lover forutsetter.
Det oprindelige bidrag til arbeidets administrasjon er stadig fornyet og er senere blitt øket betydelig. For hvert barn som blev optatt i barnehjemmene og for hver familie paa Svanviken forpliktet staten sig til aa betale et bestemt beløp, likesaa for mennene paa Bergfløtt. Til bosettelse av omstreifere bevilget Stortinget et aarlig beløp og utgiftene ved anbringelse av omstreiferbarn for vergeraadene dekkes i sin helhet av staten. Det ordinære forhold før krigen var at statens bidrag utgjorde omtrent halvparten av Omstreifermisjonens budget til administrasjon og hjemmenes drift. Dette forhold blev forrykket i statens favør under krigen, men vil antagelig gjenoprettes og for fremtiden betragtes som det normale.
Walnums arbeid med omstreiferne førte ham inn i forskjellige sidespor som er nevnt ovenfor og som for ham skulde føre frem mot det samme maal. Her skal ennu nevnes hvordan han med sin sterke trang og evne til samling (cf. hans samlingsarbeid i Sognefjorden) kjempet for samhold og samarbeid i de kristelige og
– 26 –
kristelig-filantropiske virksomheter. Saa tidlig som i 1893 hadde han overfor Indremisjonen i Bergen fremholdt betydningen av det sociale arbeid, dog uten at hans tale slog an.
I 1900, da samvittighetene overfor samfundets brøst holdt paa aa vaakne, fikk det Norske Lutherske Indremisjonsselskaps daværende sekretær pastor Ole C. Iversen andre interesserte med til aa innby til et fellesmøte i Drammen for alt barmhjertighetsarbeid.
Her holdt Walnum et foredrag : «Er en forbindelse mellem de forskjellige kjærlighetsgjerninger ønskelig ? Og hvorledes vil den kunne skje ?»
Han foreslo at der skulde holdes lignende fellesmøter hvert annet aar og at der senere skulde dannes en raadgivende komite for alt saadant arbeid. Det blev enstemmig vedtatt aa holde lignende møter efter Walnums forslag. Men møtet i Drammen blev det første og det siste. En ny anledning til samling frembød sig da der fra «Børnesagens Fællesraad» i Danmark gjennem pastor N. Dalhoff utgikk innbydelse til det 1ste nordiske fellesmøte for barnevenner i Kjøbenhavn 1905. Walnum ivret for deltagelse fra Norges side og utarbeidet en oversikt over alt barnevernsarbeid i Norge. Han holdt selv et foredrag om «den historiske utvikling av barnehjemssaken i Norge» og deltok ellers flere ganger i diskusjonen. Han reiste hjem med mange gode inntrykk som kom ham til nytte i hans eget arbeid, f. eks. tanken om de saakalte optagelseshjem som han senere fikk realisere.
Planen om en samling om barnesaken fikk fra nu av en varm talsmann i Walnum. Sammen med pastor Eckhoff fikk han i 1908 istand det første norske barnevennmøte paa Fredly ved Trondhjem. Her blev nedsatt en saakalt «barnevennkomite» til aa arbeide videre med saken. Den innbød til nytt møte i Oslo 1911 og her blev «Norsk barnevennforening» stiftet med Walnum som formann. Han var imidlertid nu altfor opkavet med andre ting, og barnevenn-foreningen avgikk under krigen ved en stille død, til stor skade for den omfattende, men opstykkede barneforsorg som nu begynte aa gjøre sig mer og mer gjeldende.
Ennu et løft prøvet han aa ta for samlingstanken, idet han i 1914 gikk sammen med agent Br. E. Brynildsen fra Bergen og endel andre om innsamling til «det nasjonale jubileumsfond for barn 7. juni 1914». Maalet var aa samle 1 million til beste for all barneforsorg i Norge. Der blev samlet opimot 100000 kroner, hvorav Walnum skaffet en anselig del, men saa stanset innsamlingen av sig selv.
Den livsopgave Walnum hadde tatt op stillet store krav til hans helse. Selve arbeidet med omstreiferne med all dets nerve-pirrende usikkerhet i forbindelse med det rastløse reiseliv kunde
– 27 –
synes aa overstige vanlige menneskekrefter. At han i aarevis greide denne sterke paakjenning viser at han hadde en helse som taalte hvad det skulde være. Han kunde selv paa sine reiser være optatt av intenst arbeid. Han hadde sitt kontor — som bestandig var yderst primitivt — bokstavelig talt i sitt hode og i sin kuffert.
Paa reisene søkte han ro og stillhet, der «spilte han den stumme» som han engang sa, og holdt sig helst for sig selv. Han kunde bli segneferdig av tretthet, men hvorsomhelst, paa jernbane og dampskib, kunde han da ta sig en styrkende blund. Denne jernhelse fikk imidlertid et knekk da han i 1912 — 61 aar gammel — var med ved dampskibet Jupiters forlis nord for Bergen og tilbragte vinternatten paa en øde holme. Han overlot sin ulster til en som var daarlig kledt, og det gjorde ikke hans stilling bedre. Han blev liggende syk nogen uker og følte efter den tid at han ikke orket saa meget som før.
Han begynte aa tenke paa aa trekke sig tilbake, og da han i 1918 hadde faatt ferdig optagelseshjemmet paa Eidsvoll overlot han fra 1. november s. a. arbeidet i yngre hender.
Men det passet ikke for Walnum aa være uvirksom, og da han hadde hvilt en stund, efterkom han biskop Tandbergs anmodning om aa bestyre Botne sognekall fra 1. oktober 1919. Det daglige prestearbeid som han nu hadde været borte fra i snart 25 aar virket foryngende paa ham og han gikk med liv og sjel op i sin virksomhet i menigheten.
Tidlig og sent var han paa farten for aa se til syke og for aa hjelpe og trøste overalt hvor det trengtes. Med sin friske og varme forkynnelse blev han en avholdt predikant. Han beholdt like til det siste sin gode sangstemme. Han messet vakkert og avsluttet ofte gudstjenesten med solosang.
I alt misjonsarbeid deltok han ivrig og vilde gjerne samle de unge om kristent vidnesbyrd og arbeid. Der var før Walnums tid utkastet en plan om et gamlehjem for bygden. Men nu først kom der fart i arbeidet og i løpet av et par aar var gamlehjemmet ferdig. Han støttet ogsaa arbeidet for et tuberkulosehjem og paaskyndet opførelsen av det.
Arbeidet for omstreiferne eiet dog fremdeles hans fulle kjærlighet. Han fulgte interessert med i arbeidets gang og var ofte tilstede ved kretsmøter, tilstelninger o. 1., hvor han talte omstreifernes sak med den gamle glød. Hver stund han kunde avse benyttet han til aa gjennemarbeide paany — for 4de eller 5te gang — hele den store fortegnelse over omstreifere som han gjennem 30 aar hadde samlet materiale til.
Der ligger et kjempearbeid bak de nøkterne data som her møisommelig er samlet for de 5-6000 individer som fortegnelsen inneholder (innbefattet fastboende og reisende omstreifere),
– 28 –
og man har her et verdifullt og nødvendig grunnlag for identifisering og fortsatt registrering av omstreiferne.
Walnum betraktet denne fortegnelse som en del av sitt livsverk og det var hans drøm aa se den trykt. Der foreligger avtale med Kirkedepartementet om trykning allerede fra 1896. Naar dette aldri blev gjort skyldes det antagelig det overveldende arbeidspress og den omstendighet at Walnum stadig opdaget nye «hull» som maatte fylles. At fortegnelsen fremdeles paa visse punkter kan være ufullstendig og fremvise feil er først og fremst et bevis for dette arbeids usedvanlige vanskelighet, men det tør ogsaa vise at denslags minutiøst detalj-arbeid ikke laa for Walnum.
I de siste par aar led Walnum av tildels meget generende galdestenssmerter. Operasjon vilde han ikke ta og han fortsatte sin travle virksomhet, ofte mot lægens protest.
Søndag 26. april 1925, 2. søndag etter paaske, skulde han forrette i Hillestad anneks. Han var da meget nedfor og lægen fraraadet ham aa reise, men ingenting kunde stanse ham. Han preket over dagens evangelium, Joh. 10, 1-10, om hyrdens omsorg for faarene, om Jesus som kom med liv og med overflod av velsignelse. Han forrettet altertjenesten og holdt sig oppe til han hadde lyst velsignelsen. Da besvimte han og segnet foran alteret.
Han blev straks kjørt hjem. En stund saa det ut til at han skulde klare det. Tirsdag — den 28. april — leste han aviser paa sengen, sendte prekenliste for næste søndag, var godt oplagt saa han smittet alle med sitt lyse humør. Men samme aften fikk han hjerneblødning og sovnet stille inn.
Det blev dyp sorg over hele bygden. Arbeiderforeningen innstillet sin 1ste maifest. Før kisten skulde føres til Oslo, talte sogneprest O. W. Wulfsberg fra Holmestrand i hjemmet og Walnums fetter prost H. U. Sverdrup fra Vaale i kirken. Begravelsen fant sted paa Vaar Frelsers gravlund i Oslo 5. mai. Formann i den Norske Omstreifermisjons hovedstyre, prost O. A. Lutzow-Holm, forrettet.
Et innholdsrikt og virksomt liv blev avsluttet da Jakob Walnum døde. Det maa bli fremtidens sak aa felle en dom over den blivende betydning av dette imponerende livsverk. Her skal kun antydes noget av det som vi allerede nu kan se.
Det er høist sannsynlig at Walnum vilde ha kommet til aa spille en rolle i vaart kirkepolitiske liv, hvis omstreiferne ikke hadde kalt paa ham. Han var den fødte agitator og organisator og hadde i sin forbindelse med Sverdrupene den beste plattform for aa vinne en posisjon som kirkepolitisk fører.
– 29 –
Som forholdene utviklet sig blev hans deltagelse i kirkepolitikken rent foreløbig og av forberedende art. Der blev senere — antagelig i 1912 — av stiftsprost Gustav Jensen og andre gjort forsøk paa aa faa ham inn i politikken igjen. Men nu hadde den nye opgave lagt helt beslag paa ham.
Det som til gjengjeld vil sikre Jakob Walnurn en varig plass i vaar kirkehistorie er hans bidrag til løsningen av et av vaare vanskeligste samfundsspørsmaal. Han vil som socialreformator nevnes som Eilert Sundts dyktige og mere praktiske arvtager.
Men mens Sundt optraadte utelukkende som statens mann kom Walnum først og fremst som kirkens mann. Verdens nød ropte paa de kristnes tro og offervilje, og gjennem det kristelige barmhjertighetsarbeid skulde de ulykkelige hjelpes.
Dette var i Walnums øine en misjon likesaa paakrevet som nogen hedningemisjon. Han pekte gjentagne ganger paa det faktum at vi kristne har saa lett for aa skyve de nærmeste misjonsopgaver tilside for de fjernere. Han satte det paa spissen i sitt dristige ord : «Hadde Gud lagt Zulu midt i Norge, saa hadde der ikke vært misjon i Zulu ennu». Det kan trygt sies at denne kraftige appell til ansvarsfølelsen overfor «vaare egne» og «hedningene i vaart eget land» ikke har lydt forgjeves. Den har virket ansporende langt utover Omstreifermisjonens krets. For kirken selv er det av største vigtighet at den ikke forsømmer tjenestens naadegave, nettop blant de nærmeste.
Der fremelskes gjennem et saadant hjemlig misjonsarbeid ikke saa litet av det kristne tjenersinn, og denne aktive, selvforglemmende næstekjærlighet, som ikke skyr selv de ubehageligste opgaver, virker ved selve sin tilstedeværelse som et forenende og forsonende element, som kirken ikke har raad til aa undvære.
Hvad angaar selve den egenartede opgave som Walnum tok op saa vil tiden vise hvor langt hans arbeid her har ført oss fremover. Vi tør vel si at han paa varig maate har lært det norske folk at ogsaa omstreiferne er mennesker med rett til aa leve.
Efter pastor v. Bodelschwingh’s uttrykk «Meine lieben Bruder von der Landstrasse» kalte han dem : «Vaare søsken fra landeveien».
Det ligger ikke en liten seier for kristenkjærligheten i dette syn paa omstreiferne og det begynner aa trenge gjennem mange steder. Videre er det ogsaa sikkert at han har anvist den rette vei for løsningen av omstreiferproblemet gjennem opdragelse av omstreifernes barn. Hans plan om opdragelse av de voksne til arbeid og hjemliv vil nok ogsaa ha sin store betydning for aa vinne landeveiens folk for samfund og kirke.
Men i det lange løp vil arbeidet med barna bære de varigste frukter.
– 30 –
Naar der tilslutt skal gjøres et forsøk paa aa tegne et billede av Jakob Walnum saadan som hans venner og medarbeidere vil huske ham, er det uundgaaelig at dette maa bli personlig farvet.
Menneskene har sine «lag», det ene utenpaa det annet. Hvor personlighetens kjerne mangler blir det lag paa lag helt igjennem, som med løken i «Peer Gynt». Men selv hos de beste personligheter kan det ta tid før man gjennem lagene finner inn til kjernen.
De som møtte Walnum tilfeldig, uten aa komme i kontakt med ham, kunde støte paa et lag av underlig tilknappethet og forbeholdenhet. Det kunde virke slik at de ikke fikk lyst til aa ha mere med ham aa gjøre.
Kom man litt lengere inn fikk man snart merke utstraaling fra et intenst følelses- og viljeliv. Hvis man møtte ham i en festlig stund eller i en felles interesse — spesielt for den sak som optok ham — kunde han gi uttrykk for en umiddelbar glede og for et straalende humør. Han kunde være hjertelig, velvillig og utrolig hjelpsom, ja han virket paa mange rent charmerende, slik at han vant hjertene.
Men gjaldt det forretninger eller vanskelige motsetningsforhold, da støtte man paa et panser av vilje og energi. Denne utpregede viljestyrke i forbindelse med sundt, praktisk omdømme, klart overblikk og forøvrig en heldig ydre utrustning, gjorde ham til den store førerskikkelse som han virkelig var.
Teoretiske overveielser og mindre detaljer laa utenfor hans omraade. Han var fortrinsvis de store linjers og de praktiske opgavers mann. Der kunde han sette inn med hele sin sjels intense styrke og utrette det betydelige.
Han skydde ingen anstrengelser for aa opnaa det han hadde foresatt sig. Uendelig mange skridt kunde han gaa, utallige forsøk kunde han gjøre. Med seig utholdenhet kjempet han sig frem og naadde sitt maal.
Han hadde rent ut en farlig makt i sin vilje. Den var ganske ubetinget i sine krav, og overfor svakere personer opnaadde han hvadsomhelst. Han blev vant til aa bestemme for andre og blev ofte som etslags «forsyn» for dem som trengte hans hjelp, hvad disse forresten som regel stod sig godt paa.
Men overfor dem som ikke kunde bøie sig for hans vilje, føltes han steil og strid, inntil det hensynsløse. Hans voldsomme temperament kunde i enkelte prekære situasjoner ta makten fra ham saa han handlet overilet. Denne side ved hans karakter bør man ikke overse naar man vil forstaa hvordan denne hjertensgode og rettlinjede mann i aarenes løp kunde støte fra sig ikke saa faa, og hvordan endel fant det vanskelig aa arbeide sammen med ham.
Var man saa heldig aa komme gjennem dette vilje-skall,
– 31 –
saa fant man inn til selve kjernen i hans vesen, hjertemennesket og kristenmennesket med det varme hjertelag og den dype mandige fromhet.
Der laa verdier som pekte langt utover jordiske maal og grenser. Den sterke og stundom haardhendte mann var ikke til aa kjenne igjen naar han stod overfor ulykkelige som trengte ham, eller i flokken av de barn han tok sig av. Hans sinn var til det ytterste sensibelt for andres nød, og han viste en utrettelig omsorg for dem han skulde hjelpe.
En omstreifer skrev om Walnum : «Han var den første som rakte mig haanden og sa : «Kjære venn —». Det gjorde et sterkt inntrykk paa mig. Det tendte den slumrende vilje».
Han fulgte de enkelte i sin bønn og sin omsorg. Til en omstreifer som han hadde satt store forhaabninger til, men som begynte aa drikke, skrev han et gripende brev, hvor han undertegnet sig : «Din bedrøvede venn Bestefar Walnum».
Det var dette hjertelag som først drev ham til aa ta op arbeidet for omstreiferne, og det blev til siste stund det bankende pulsslag i hver tanke som han sendte sine «søsken fra landeveien».
Side om side med dette aktive og utrettelige hjertelag finner vi som den innerste kjerne i Walnums vesen en barnlig tro paa Gud. Ureflektert, ubesværet av tankens innvendinger stolte han blindt paa den himmelske far.
Under barnevennmøtet i Kjøbenhavn lærte han aa kjenne Grundtvigs salme med omkvedet «Vaar fader i det høie han lever !» Det blev som et løsen for ham. Han hadde den tro som virkelig regner med en levende almektig Gud, for hvem ingenting er umulig.
Det var ikke bare en blaaøiet optimisme som fikk ham til aa vaage de store innsatser. Han sa at han var «av naturen optimist og av prinsipp optimist». Han var under troens tvang. Han maatte tro at Gud hadde en utvei. Det viste sig da troen blev stillet paa prøve, under slemme kriser da alt kunde synes aa ramle, at den var forankret i noget som holdt.
«Det er bare litt tro som skal til», kunde han si engang i en vanskelig stilling. Han fikk da ogsaa se at Gud var med og han fikk opleve bønnhørelser som minner om August Hermann Francke, George Müller og andre troens kjemper i Guds rikes historie.
Alt dette peker inn til det punkt hvor troen stadig skyter friske skudd, det som er kristenlivets vekstpunkt, den hjelpeløse avhengighet av Guds naade i Jesus Kristus. Dette ønsket han skulde lyde ved hans grav : «O, jeg er en synder stor, det er all min navneære», og det gir oss som i et eneste glimt det som var det bærende i Jakob Walnums liv.
LITERATUR.
Brødrene Walnum. Slekttavle utarbeidet av S. B. H. Walnum d. e.
— Hans Fridthjof Holst : Slegtsregister over en Holsteslegt (Helgelands-Holsterne). 1915.
— Martin Arnesen og J. Sverdrup : Stamtavle over slægten Sverdrup. 18S5.
— Daniel Thrap : Bidrag til den norske kirkes historie i det 19. aarh. II. 1890.
— Johan Fredrik Lampe (utgitt ved D. Thrap) : Bergens stifts biskoper og geistlige efter reformationen. I-II. 1896.
— Studenter fra 1869. — Studenter fra 1870 (25- og 50-aarsjubileene 1804 og 1895, 1919 og 1920).
— Referat av forhandlingene paa det 12te frivillige kirkelige stiftsmøte i Bergen 1886, det 13de 1887 og det 14de 1889.
— Bergens Ynglingeforening gjennem 50 aar. Ved Sverre Steen. 1925.
— Søndagsskolens historie i Norge. Av pastor H. E. Riddervold. 1914.
— Norges Lærerskoler i hundrede aar, av J. Jørgensen og Fr. Ording. 1914.
Omstreifersaken. Eilert Sundts skrifter. — Ebbe Hertzberg, artikler i Salmonsens konversationsleksikon («Fanter») og i Mgbl. 1892 og flg. aar.
— B. Ording, artikler i Mgbl. 1885-89.
– Jakob Walnum : Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet. Beretning I-VII (1893-1918). – Beretning om arbeidet med omstreiferes bosettelse ved staten I-V (1909-1918).
— «Paa Hjemveien» (1898-1916, tidligere «Fra Landeveien»), Omstreifermisjonens maanedsblad.
— «Maaltrosten» (1903-16), Omstreifermisjonens barneblad. — Artikler i Mgbl. 1893 og flg. aar
— om Tatersaken, om Myrsaken, Arbeidskolonier, Tvangsarbeid m. m. — samt i en rekke blader og tidsskrifter.
— M. J. Mathiassen Skou : Paa fantestien. 1893. Ny utgave 1917 ved Arne Garborg.
— Ingvald B. Carlsen : Omstreiferne og kirken (i Boye Holt : Norges folk og Norges kirke, 1915).
— 25 aar paa fantestien. Mgbl. 3. nov. 1918. — Et hjemløst folk, 1922.
— Arbeidet for omstreiferne i Norge. Aftp. 9. sept. 1922.
— Dessuten Omstreifermisjonens blader fra 1917 og beretninger fra 1918, samt artikler i en rekke blader og tidsskrifter.
Jakob Walnum har foruten det ovenfor nevnte utgitt : Kirkens kamp mod den moderne vantro, 1881. Gudstjenesten og kirkeaaret, 1883.
Bønnens liv eller bøn og bønhørelse, 1888.
Medredaktør 1891-93 av «Raadgiveren», dansk-norsk blad for søndagsskolens lærere. Redaktør 1892-96 sammen med broren, Hersleb Walnum, av «De lidendes ven», organ for barnehjemsgjerningen i Sogn.
Oversatte, i likhet med Hersleb Walnum, flere av Armin Steins (H. Nietschmanns) kirkehistoriske livsbilleder : Martin Luther og Grev Erbach 1882, Johannes Falck 1884, Editha 1886.
Artikel i Husmoderen 1912 om Leikanger prestegaard, i anledning av dennes overflytning til Folkemuseet paa Bygdøy.