– denne særegne unge mann, ved hvis bortgang 6. desember 1847 Norge tapte svært mye; ved bortgangen var Sylvester Sivertson bare 38 år gammel, men hadde rukket å sette dype spor etter seg, både som skribent (bladmann/redaktør) og som forfatter; det kan ikke unnlates å nevnes at Sylvester, født i september 1809 på gården Hørven (Hyrven) i Skiaker (Skjåk), Lom prestegjeld, var sønn av en av de gamle og solide Haugianere der oppe, Syver Sylfestsson (1778 – 1835), og hadde dermed «orkesterplass» til å vurdere Haugianismen, og det med sitt kritiske og årvåkne blikk.
Sylvester S. skrev og utgav allerede i 1833, da som 24-åring, boken «Haugianismen, dens Historie og Væsen, samt Forhold til Herrnhuttismen, fremstillet af En Sandhedsven»; og dette diktet «Hauges Minde» kom med som en åpning i denne boken. Anthon Bang, den kjente Trondhjems-redaktør, som overtok som redaktør i avisen «Nordlyset» ved Sylvesters i 1845 flytting til Drammen og redaktør-jobb i «Drammens Adresse», beskriver denne boken i sitt minneord etter Sylvesters snarlige bortgang i 1847, som «et Skrift, som i Forbigaaende sagt, vidner om hvilke Evner, der gik til grunde med Sivertson. Digtet, som idetmindste tiltaler os som særdeles heldigt, gjengives her (og her følger det også, av ´borgerskolen´avskrevet) :
#
Du kraftfuld, sorgfuld «send mig Herre !» sukked,
Og Cherubgløden lued paa din Mund (brant på din tunge/red.);
Et Guddoms-Syn dit Aandesyn oplukked,
En Himmelharpe klang i Hjertets Grund.
#
Prophetisk stod Du frem blandt Nordens Fjelde,
Saa mangt et Øre lytted til din Røst;
Men Tidens Letsind, Tidens Præstevælde
I Harme Dolken svang (svingte/red.) imod dit Bryst.
#
Du stred, Du vandt, har Seirens Krone fundet;
I Graven hviler alt den trætte Fod.
Paa stille Grav har Had og Avind (misunnelse/red.) blundet :
Dens Taaredug er Uvens Soneblod.
#



















































