bereth mikkelsdatter (husdal) grendahl

 

Nedenstående avsnitt er hentet fra H.G. Heggtveit “Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – et Bidrag til dens Historie”. Haugianismens Tid – Første Halvdel. 1796 – 1820.

 

s.  214 – 215 :

Ved sin side hadde Michel Grendahl en hustru, om hvem det med rette er blitt sagt at hun som kvinne var jevngod med ham som mann. Hennes navn var Bereth Mikkelsdatter Husdal fra Geitestranden, Anneks til Børsen ved Trondhjem, hvor hun antakelig ble født 1782. Med henne ble han ekteviet 9. november 1810 i Kornstad kirke i Kvernes, ikke langt fra Christianssund. Deres ekteskap var såre lykkelig, da de gjensidig utfylte hverandre. Hun var en begavet og rikt utrustet, meget tiltalende personlighet, livlig og interessert for alt godt, et fint kvinnelig vesen og såre avholdt av alle som kom i berøring med henne.

Hun tilhørte et kristelig hjem, hvor Hauge og mange av hans venner vanket og holdt oppbyggelser. Det gav henne et preg for hele livet. Som ung pike var hun til hjelp flere steder, da haugianerne pleide å bistå hverandre, især hvor store foretagender kom igang; hun styrte således huset for den kjente boktrykker Ole Pedersen Moe i Christianssand. Herved ble hennes medfødte evner allsidig utviklet i praktisk retning, samtidig som kunnskaper og interesser ble utvidet gjennom omgangen med de forskjellige ledende haugianere.

I sine fristunder leste hun hele sitt liv meget, herunder også aviser; hun fulgte godt med i alt som foregikk i utlandet, hadde særlig interesse for landkart og studerte det nøye. Når det var tale om et eller annet i utlandet, eller man leste om noe som hendte på fremmede steder, kunne hun straks tegne situasjonskart og vise hvor det foregikk.

Men først og fremst var hun en mester i alt kvinnelig arbeid og en overordentlig flink husmor, økonomisk og dyktig, med en enestående evne til å styre. Hun kunne som få omgås og oppdra tjenerne og sette pikene i gang; sitt store fjøs med båsrom til 100 drev hun utmerket og skjønte seg så godt på kyr som den mest innsiktsfulle handelsmann; en dag kjøpte hun således 20 stykker av Wullum og Aune. Dette var hun også nødt til, da mannen så ofte måtte være borte fra hjemmet. Når han var på Stortinget, drev hun den store gården likeså godt som når han var hjemme, ved hjelp av datteren, Randi Marie, senere gift med overlærer C.L. Simonsen, og sine tjenere. Hagedyrking interesserte de seg mye for; hagen på Hafsten var derfor sjelden velstelt og gav som regel gode resultater.

Etter sin manns død flyttet hun til en liten nabogård, der det var en hyggelig leilighet. Her hadde hun sin søsterdatter til hjelp; så gjorde hun en reise sydpå for å se til sin andre datter Nicoline. Denne var gift med Just Wright Grøndahl, yngste sønn av boktrykker Christopher Grøndahl. De hadde kjøpte gården Meen i Gjerpen ved Skien.

Da hun kom tilbake derfra, bestemte hun seg for å bo hos sin førnevnte datter og svigersønn på Hafstenaunet. Her tilbragte hun resten av sitt liv og var nokså rask til det siste, skjønt kreftene avtok stadig. En dag hun hadde lagt seg for å hvile, var hennes datter et øyeblikk gått ut av værelset. Da hun kom inn igjen, var moren så forandret; det ble i hast sendt bud til svigersønnen, som straks så at den gamle var rammet av et slagtilfelle. Legen ble øyeblikkelig budsendt, men kunne intet utrette. Hun lå rolig med lukkede øyne omtrent 2 døgn, før døden kom stille; det var 7. september 1858.

Fru Grendahl var middelshøy, kraftig bygget, men ikke forvokst, og meget sterk; ansiktet beskrives som vakkert, intelligent, med et mildt, behagelig, fint og klokt uttrykk; hun hadde “blå, deilige øyne” og lysebrunt hår. I all sin ferd var hun en livlig, interessert og dannet kvinne, som ved sin forstandige, åndfulle tale og det eiendommelige, rikt vekslende og sjelden uttrykksfulle og tiltalende åsyn vakte selv biskop Bugges oppmerksomhet.

Overfor enhver var hun åpen og ærlig til å si sin mening, sjelden real, redd for alt som kunne være fristende, hadde sin mening om det hun så og hørte, men pleide ikke uttale seg kritisk om noen; var meget forsiktig og varsom i sin tale. Hennes følelser var sterke og dype, men var behersket av kvinnelig med kvinnelig takt, og hun eide et varmt og åpent hjerte for andres nød og lidelser; derfor var hun også i høyeste grad medlidende og hjelpsom.

En forunderlig kraft og styrke kom ved enkelte anledninger frem hos henne, og hun kunne under vanskelige og farefulle omstendigheter bevare sin åndsnærværelse og legge for dagen stort personlig mot. En olm okse tok en gang fatt på hennes brordatter og holdt på å stange piken fordervet. Mens de andre stod uvirksomme og skrekkslagne, tok fru Grendahl en sopelime, det eneste hun hadde for hånden, gikk løs på oksen og bearbeidet den så kraftig i hodet med limen, at dyret slapp piken og sprang sin vei. En gang de bslaktet en gris, syntes hun den skrek for lenge; hun bebreidet slakteren hans ukyndighet og ubarmhjertighet, tok kniven fra ham og stakk den rett i hjertet på dyret, som døde øyeblikkelig. Og det kunne anføres flere lignende eksempler.

Hun var alltid i godt humør og syntes alltid å være tilfreds og glad. Hennes indre åndelige liv var jevnt og rolig, ikke vekslende eller anfektet; hun hadde en lys, evangelisk oppfatning, hvorover det ofte hvilte et skjær av humor. På samme måte som sin mann omtales hennes vandel som eksemplarisk, og hun var i alt et viljesterkt karaktermenneske.

Skriv inn søkeord..