– i småheftet : “Haugianeren Harkel Johnsen Myhrebøe”. Privattrykk i 50 eksemplarer fra Åndalsnes Avis’ trykkeri 1978.
I kirkehistorien støter man på flere interessante personer fra Romsdalen. En av dem er Harkel Johnsen Myhrebøe. Faren var husmannssønn, men ble gift med en rik bondedatter. De kjøpte en gård, men mistet alt de eide ved en brann. Brannforsikring var ukjent på den tid. De hadde da 2 barn, siden fikk de 10 til.
Begynnelsen av 1800-tallet var en vanskelig økonomisk tid. Derfor ble de husmannsfolk, under gården Myhrebø ved foten av Romsdalshorn. Her ble Harkel født 1. mars 1808. Med mange barn og lite mat var det vanskelig for dem.
«Inntil jeg var 8 år, led jeg meget ondt, det var en kummerlig tid for oss», skriver Harkel. Da døde faren og familien ble spredt. Harkel ble sauegjeter. Arbeidet var hardt for en liten gutt. Flere ganger var han i livsfare. En gang holdt han på å fryse ihjel, en gang falt han i en stor elv (Rauma ?) og visste ikke selv hvordan han kom på land, en gang falt han utenfor et stup ned i en steinur, en gang i sterkt regn og tåke løsnet en stor steinhelle og holdt på å treffe ham, en gang på fjellet holdt han på å fryse ihjel.
Vi forstår neppe hvor mye vondt han og mange andre måtte igjennom. Noen skolegang ble det lite av, bare noen få uker om vinteren. Det var så mye at han lærte å lese.
Høsten 1823 ble han konfirmert av sokneprest H. R. Astrup (1764—1827). Han sier ikke mye rosende om sin konfirmantprest; «Han utførte det visst etter beste evne». Salmesang ble han glad i og lærte mange salmevers utenat. Etter konfirmasjonen var han 3—4 år tjenestegutt hos en militær kaptein som døde mens han tjente der. «Disse år hen rant i uvitende åndelig mørke».
I 1827 forlot han Romsdalen og kom til Drammen. Der gikk han i strømpevøverlære hos en annen romsdøl, Ole Mjelva (1774—1858). Her kom Myhrebøe i nærkontakt med Haugianere, trolig for første gang. En søndag lånte Mjelva ham en Bibel. En slik hadde han ikke sett før. Det var interessant å lese i den og flere ganger lånte han den. Som en fattig læregutt kunne han bare drømme om å kjøpe en selv. Den kostet hele 9 mark. — Men så hendte det noe. Enken etter kapteinen sendte ham 9 mark. Hun ønsket at han skulle kjøpe seg et sølvbeger med hennes navn inngravert i bunnen. Det var nemlig en skikk å ha et beger i lommen til å skjenke brennevin og drikke sammen med kamerater. Harkel kjøpte en Bibel for pengene. Han skrev tilbake, takket for gaven og «bad om unnskyldning for at jeg ikke kjøpte sølv for pengene, men en Bibel, som kunne vise meg vei til saligheten, hvilket jeg trodde hun unnte meg». Brevet førte til at enken og hennes datter «kom til omvendelse». Hos Mjelva kom Harkel i kontakt med de ledende Haugianere etter Hauges død, bl. a. Daniel Arnesen og Lars Kyllingen fra Romsdal.
Om sine 5 1/2 år i Drammen sier Myhrebøe selv : «Om meg selv kan jeg da si at jeg ble åndelig født i Drammen med Guds Ånd og Ord og de mange vitner jeg hørte, gjorde visstnok sitt til å fremme nådelivet hos meg».
I august 1833 gikk turen til Bergen som byens første strømpevever. Han likte seg godt og fikk mange venner blant Haugianerne. Men inntektene ble for små. — Skulle det gå, måtte det stor kapital til — og det gikk ikke. Allerede våren 1825 reiste han til Tønsberg for å begynne på noe nytt, denne gang i fargelære. I 3 år var lønnen han fikk gratis kost og losji. Helgene brukte han til å forkynne Guds Ord i distriktet. Reisen varte i 1 1/2 år og gikk bl. a. til Oslo, Toten, Østfold, Hedmark., Vestfold, Sørlandet langs kysten til Stavanger.
Her slo han seg ned som farger. På reisen ble han sterkt angrepet av forkjølelse og han ble gående syk nesten hele vinteren. Han hadde bl. a. bare to skjorter. En gang begge var på vask, ble de stjålet. Men en velstående kone ble minnet om å gi ham 2 nye skjorter. For Myhrebøe var dette en bønnhørelse fra Gud.
Av venner i Bergen fikk han låne 50 Spesiedaler til å kjøpe verkstedapparater for. Her i Stavanger lykkes det for ham de første årene. Imidlertid savnet han en medhjelper. Han skrev til sin tidligere læremester i Tønsberg om han ville spørre sin søster, Karen Olsdatter, om hun ville være hans medhjelper for livet. Hun sa ja, og kom til Stavanger i juni 1840 og allerede 17. juli ble det bryllup.
Myhrebøe var aktivt med i flere ting, bl. a. var han med da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i august 1842, i 1846 ble han medlem av det første kretsstyret for NMS i Stavanger. Ellers var han medlem av kommunestyret og styret for Stavanger Måteholdsforening (avholdsforening). I fargeriet ble tjenere ansatt slik at han selv kunne reise som forkynner.
Han reiste mye rundt i Rogaland og hadde turer helt til Kristiansand og Bergen. En gang reiste han like til Romsdalen for bl. a. å besøke slektningene.
Her var det en strid mellom en husmann og en kjøpmann. Det gjaldt en del varer. I rettsaken som fulgte ble husmannen dømt til å betale 400 kroner. Da han ikke kunne betale skulle husmannsplassen tas fra ham og drives av kjøpmannen. Husmannen ville ikke bli jaget vekk fra plassen med barneflokken. Før tok han sitt eget liv og kanskje også kjøpmannen sitt. Myhrebøe betalte kjøpmannen for «jeg tenkte en dyrekjøpt sjel koster mere enn 400 kroner». — Han besøkte også sin venn Daniel Arnesen Hole og de var ute på møter sammen.
De gode tider varer ikke alltid. Heller ikke for Myhrebøe. Sildefisket slo feil i flere år. Det ble mindre om arbeid og han bestemte seg for å flytte. Eiendommene besto av en stor gård og mange byggetomter. Han overlot det til vennene å selge dem, men det «var meget dumt av meg, for etter min beregning skulle jeg ha 4.000 kroner i overskudd, når all gjeld var betalt, og i det sted fikk jeg kun 100 kroner til overs, således forsvant mitt tilgodehavende. Da jeg kom til Stavanger hadde jeg intet og var alene, men da jeg reiste etter seksten års forløp hadde jeg kone og seks barn og 32 kroner etter at frakten var betalt med 100 kroner til en jakt, som var lastet med mitt innbo».
I mai 1854 kom de til Sandefjord og slo seg ned der. Myhrebøe har trolig vært en flink farger for i 1864 gav han ut en bok på 168 sider, en «fuldstændig farvebog i det praktiske Sjønfarveri på Uld og Bomuld med Tillæg om det fuldstændige Silkefarveri». Året før hadde han gitt ut en salmebok : «Kjærnen». Den kom senere ut i flere opplag.
Også i Sandefjord måtte han forkynne Guds ord. I begynnelsen møtte han sterk motstand, men senere ble det forandret. Han reiste spesielt i helgene i distriktet, men tok også ut på lengre turer. I 1858 gikk turen langs kysten like til Bergen. Myhrebøe fant seg aldri helt til rette i Sandefjord og derfor flyttet han i 1868 til Kristiania. Her var han forkynner i Indremisjonens tjeneste i 10 år.
Selv etter at han sluttet ved 70-årsalderen fortsatte han å reise rundt å tale Guds Ord, både på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Jeg vet ikke om han på den tiden kom til Romsdalen.
I 1882, ga han ut en interessant selvbiografi : «Oplevelser og Erindringer».
Etter 1890 var han sjelden ute og forkynte. Helsa var ikke så sterk lenger. Når noen spurte hvordan det sto til, svarte han : «Takk, bra, tankegangen er i sirkulasjon, men ikke benene». Lange taler likte han ikke. En gang var det en legmann som talte lenge. Myhrebøe sa halvhøyt : Amen. Men den andre fortsatte. Etter en stund gikk Myhrebøe frem til talerstolen, skjøv taleren til side og sa : Amen i Jesu navn.
Harkel J. Myhrebøe døde høsten 1898, mens kona levde ennå et par år.
Det er vanskelig å bedømme hva en mann som Myhrebøe har betydd. Han var utvilsomt en rikt begavet mann som har vært til velsignelse for mange i sin samtid. En kirkehistoriker på begynnelsen av vårt århundre sier om ham : «Vi har neppe hatt en eiendommeligere og originalere lekmann enn han».