Utdrag av et brev til vennene på Hedmark 1842. Efter avskrift i Universitetsbibliotekets manuskriptsamling.
Anmerkning : Det brev som her er gjengitt, gir tydelig uttrykk for den klare evangeliske tone som brøt igjennem i haugiansk forkynnelse omkring 1840. — Ole Simonsen Berg (1769 —1851) var en av Hauges flittigste medarbeidere. Som før nevnt (anm. side 63) kom der en tid i hans liv da han slappedes av i sin kristendom og var snart i fall og snart i sæte. Men ved Guds nåde og venners omsorg og forbønn blev han opreist igjen. Det fortelles at han frivillig og uten ytre tilskyndelse en søndag efter endt gudstjeneste stod frem i kordøren i Stange kirke og bekjente sin synd og bad om tilgivelse for den forargelse han hadde gitt anledning til. Alle blev dypt beveget. I de ca. 14 år som Ole Berg ennu fikk leve, vandret han som en ydmyg og varsom kristen, og han modnedes mer og mer for evigheten.
Elskelige venner! I vet vi er kalt av Guds ånd ved evangeliet til omvendelse. Omvendelsen kan vel, på en måte, sies å være skjedd, idet vi har stanset i vårt syndeløp og ikke skikker oss like med verden i dens grove laster. Dette er dog ikke nok, skjønt det jo er en virkning av den forekommende nåde, og altså en Guds gjerning.
Spørsmålet er om vi eier troen på Jesu død og forsoning og søker vår frelse ene og alene i ham. Har Guds ånd fått virket denne tro og tillid i vårt hjerte, da tviler vi ikke lenger på at alle våre synder er oss forlatt av Gud for Jesu skyld. Som det heter i Joh. 1, 12: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn, hvilke ikke er fødte av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud».
Er vi nu født av Gud, så må vi alt være rettferdiggjorte ved Guds sønns blod, da Paulus sier at Gud var selv i Kristus og forlikte verden med sig selv. Altså er frelsen skjenket oss ved troen på Jesu død og fyldestgjørelse for våre synder.
Hvad nytte er det da i et hellig liv og gode gjerninger? Jo, det beviser at vi tror på den som rettferdiggjør den ugudelige og skjenker den troende kraft til å bli hellig likesom han er hellig — om ei i fullkommenhet, så dog i en troende lengsel efter å jage mot fullkommenhetens mål og ved daglig bot døde den gamle Adam eller synden som bor i vårt dødelige kjød. «Ti dersom vi sier vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss», sier Johannes. Og Paulus sier: «Synden skal ikke herske i eders dødelige kjød, så I lyder den i dens begjæringer». Vi må stride mot synden og ved troen motta nåde på nåde av Jesu fylde til å seire og gå frem på helliggjørelsens vei, ikke for at vi derved skal fortjene frelsen, men for å ære Gud og tjene vår næste. Vi er kjøpt ved Jesu dyre blod for at vi skal være hans eiendomsfolk, ivrige til gode gjerninger.
Er vi født av Gud, besjeles vi av hans ånd og er efter Jesu ord barmhjertige likesom vår himmelske Fader er barmhjertig. Da er det ikke lenger nogen indre eller ytre tvang som driver oss til å hate og fly det onde og gjøre det gode, men det er vår innvortes lyst, fordi vi lever i Gud og Gud i oss.
Jeg ønsker og ber så inderlig til Gud for mig selv og alle som har tatt imot nådekallet, at evangeliets lys mer og mer måtte gå op i vårt hjerte, så vi ser at alt vårt eget arbeide ikke duer til frelse, men at det alene er troen på Jesu ord og forjettelser som er mektig til at rense våre sjeler til lydighet mot sannheten. «Med hjertet tror man til rettferdighet, og med munnen bekjenner man til frelse», sier Paulus. Ja, må Gud hjelpe oss ved sin nåde for Jesu skyld til å tenke efter hvordan det står til både med vår tro og vår bekjennelse !
Det forekommer mig at det hittil har vært talt mindre om troen enn om omvendelsen og et hellig liv. Det har vært gjort i god mening, men i mangel på evangeliets lys. Ti Jesu lære lyder så: «Omvend eder og tro evangeliet! — Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt». Måtte vi få behov for å be:
Gud Helligånd i tro oss lær vår Frelsermann alene
av hjertet rett å have kjær og alltid ham å tjene,
at vi mot dødens grumhet må
uti hans dype vunder få den frelse han fortjente.
Jeg finner mig så mangelfull når det gjelder å uttrykke klart mitt vidnesbyrd om denne sannhet. Og hvad er vel årsaken, annet enn at det fattes mig ydmyghet under Guds veldige hånd, og den rette lydighet under Guds ånd, som skal forklare Kristus for våre hjerter.
Hvad jeg her har skrevet, er gjort i god mening, og jeg ber om at ingen må ta det op som om jeg vilde herske i menigheten. Ved Herrens nåde er det blitt således for mig at når jeg overtydes av et klarere lys, da forlater jeg gjerne det jeg har, dog ikke uten å prøve det nye efter Guds ord — for ikke å la mig drive om av ethvert lærdomsvær, men bli fast i sannheten. La oss som barn i enfoldighet være hverandre underdanige i Guds frykt, lytte til andres råd og ta imot tukt, for at vi kan bli i stand til å forkaste det onde og velge det gode og med vår frelser ta vårt kors op og følge ham efter som er veien, sannheten og livet.
Gud hjelpe oss alle som har tatt imot nådekallet av den Helligånd, å bli ved ham beredt til å lide med Kristus. Da når vi frem til herligheten, for Jesus har bedt sin Fader og sagt: «Fader, jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt mig være hos mig».
Vær alle på det hjerteligste hilset fra en svak, men lengtende bror i Kristus.
Berg i Stange den 24. august 1842. Ole Berg.