– i boken : «Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen». Bergen 1955.
– fra s. 126 – 132 :
Da Hauge hadde tilbrakt julen 1800 i Ådalen, fortsatte han reisen langs Sperillen og Tyrifjorden og nådde fram til Eiker.
Også der fant han forholdene å ligge vel til rette for et papir mølleanlegg. Det er mulig at det nettopp var her man hadde tenkt å gå i gang med det anlegget amtmann Lange hadde nevnt.
Søknad om privilegium ble innsendt til myndighetene, og den 12. august 1801 ble det meddelt Lars Haagensøn Kiøsterud i interessentskap med Hans Simonsen Aas og Haugen Pedersen Aas, kongelig privilegium til på gården Arnebergs grunn i Buskerud amt, å anlegge og drive en papirfabrikk «til Forfærdigelse af alle Slags fine og grove Skriv Papire Samt Tryk- og Kraft Papirer med de samme Rettigheder, som Papir Fabrikkerne i almindelighed ere forundte, dog at de om Benyttelsen af det til Anlægget behørende Slæd og Vandfald m. v. foreener sig, med vedkommende Grund Ejer samt til Værkets Drivt holder en i Papir Fabrikationen udlærd kyndig Mand» (Pantebok for 1800 s. 124, Sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal).
Før dette privilegium var innrømmet, hadde imidlertid haugevennene tatt til med de grunnleggende arbeider. De interessentene det her gjaldt, hørte til kretsen av Hauges tilhengere. Men ikke bare disse tre sluttet opp om tiltaket. Det samme gjaldt den alt overveiende del av Hauges venner. Visstnok hevet der seg enkelte røster imot. Mads Møller i Drammen fant således foretagendet for vågsomt. Hauge følte sorg over «at Møller skulde indsee med sin Fornuft og forhindre at begynde Arbeide paa Møllen, formedelst Urolighed af de Onde».
Dette framgår av et brev fra april 1801, skrevet av Hauges trofaste venn og medarbeider Ole Christiansen Lapperud. Men Ole føyet også til at om Hauge hadde vært til stede, så var man gått i gang for lenge siden. Lapperud legger leserne av brevet på sinne å gjøre hva Hauge befalte og ikke la seg lede av andre, «thi efter Lyset skulde vi lade os rette og ikke af Mørket» (Ole Lapperuds skriv av 23/4 1801, Riksark. pk. III ad. 186).
Der var ingen vansker med å skaffe arbeidskraft til anlegget. I Cornelius Corneliussen hadde Hauge en samvittighetsfull og kyndig mann, som forsto seg på «meckaniske konster» («Reiser», Ording/Samlet utgave VI s.22 (§ 48), Corneliussen hadde vært møller hos løytnant Møller i Vestfossen. Se forhør sorenskr. i Nordhordl. 12/12 1806. Riksark. pk. IV 293b.).
Papirmøllen ble reist av norske hender, og nordmenn alene var sysselsatt med produksjonen, da den etter hvert tok til. Dette forhold er verd å framheve. På denne tid var der ikke mange papirfabrikker i landet. Eiker var den femte i rekken. Ved anlegget og driften av de øvrige hadde man måttet søke tilflukt til utenlandsk fagkunnskap. Ved den nyreiste Alvøen papirfabrikk, som begynte produksjonen i 1799, måtte man således tilkalle hollandske papirmakersvenner.
Vanskeligere enn å skaffe kvalifisert og tilstrekkelig arbeidskraft var det for Hauge å reise den nødvendige kapital. Ikke bare Hauge selv, men også en rekke av vennene skjøt kontanter til. I følge Cornelius Corneliussen skulle Hauge i begynnelsen ha satt inn 200 riksdaler (Forhør Sorenskr. i Nordhordl. 28/12 1809, Riksark.pk.IV 193b).
Tidligere er det framholdt at Hauge nettopp gjennom kjøpmannskapet, håpet å kunne reise midler til iverksetting av de industrielle bedriftene, og at han utvilsomt hadde festet seg ved at praktisk talt alle fabrikkanlegg var bygget av formuende kjøpmenn. Handelskapitalen var det som hadde reist industriene.
Når det gjaldt Eiker, viste det seg imidlertid at Hauge og vennene hans klarte å bygge opp denne papirmøllen uten at det ble nødvendig å overføre nevneverdige midler fra kjøpmannshandelen. Men der ble fra forretningen i Bergen sendt en mengde matvarer til Eiker, i første rekke fisk. En del av vennene fulgte — her som ellers — Hauges eksempel.
Da Hauge på sin reise fra Bergen våren 1802 passerte Eiker, kunne han med tilfredshet notere seg at arbeidet var kommet i god gjenge. I de omlag 14 dagene han oppholdt seg på stedet, tilrettela han det videre arbeid, oppmuntret arbeiderne og søkte å utbedre feil som var gjort. Særs meget var det ikke som gjensto, før fabrikken kunne ta til med produksjonen.
Den ble satt i gang om høsten 1802. Da Hauge året etter på sin tilbaketur fra Nordland la veien om Eiker, kunne han i hvert fall med stor selvfølelse bevitne at fabrikken var i full drift. I et brev til vennene i Bergen roste han det arbeid som til da var utført. Han syntes det var meget utrettet «af saa eenfoldige og ulærde Mennisker som og i Troe og Flid har mest fortient i Skillings vis, dog draget sammen til nogle 1000 Riksdalers værdie —— » («Reiser», Ording VI. s.36 (§73), Hauges brev dat. Bergen 4/9 1802, Kjeldeskriftfondets saml.).
Ole Haagensen som var regnskapsfører for papirmølleanlegget, anslo dets verdi i 1806 til 6000 rd. Mikkel Hauge og Torkel Gabestad oppga riktignok også gjelden til et liknende beløp. Uten videre ønsket de ikke å fortelle hvem som var kreditorer, men de uttalte at de straks ville gjøre dette hvis Kongen befalte. Mikkel framholdt at alle som hadde lånt penger, hadde fått renter for disse. Vi kjenner til at en person som het Borger Hansen, hadde lånt bedriften 100 rd. mot gjeldsbevis (Forhør Sorenskr. i Eiker 1806, Riksark.pk. IV 299).
Etter vår tids oppfatning bar papirframstillingen den gang mer preg av håndverk enn av industri. Man talte da også om «håndgjort papir». For det meste var det filler og kluter som utgjorde råstoffet. Massene ble sortert, renset, vasket, maset i trevler og laget til en velling. Man nyttet seg under denne prosessen av fallende, hammerliknende stamper — herav navnet stampemølle. Vellingen eller massen ble så i tynne lag bredt utover en «form» av metalltråd. Oppå formen ble lagt en løs ramme som begrenset «arket». Etterat massen var øst opp i formen, ble denne ristet til stoffet filtret seg sammen.
Av «guskeren» ble arket tatt opp og lagt på et stykke filt. Et annet filtstykke ble lagt over, og slik fortsatte man med å stable arkene opp og å sette dem under press. Dernest ble de tørket og limet. Arkene ble under limingen dyppet i en tynn limoppløsning, ble presset på nytt og tørket (Salmonsens konversationsleks. BXVIII s. 852-53).
De få papirfabrikkene som eksisterte, hadde hatt store vansker med å fremskaffe tilstrekkelig råstoff av kluter og filler. Gjennom avertissement i Bergens Adressecontoir gjorde Fasmer i Alvøen kjent at han var interessert «endog i de mindste Partier» (Gierløff, Christian : Alvøen s. 270).
Klutemangelen måtte avhjelpes ved import fra utlandet. Når det gjaldt råstoffet, sto imidlertid papirfabrikken på Eiker i en atskillig gunstigere stilling. Venner omkring i landet ble engasjert som klutesamlere. Således opplyste John Sørbrøden i Smålenene at han årlig hadde kjøpt inn kluter for 150 til 200 rd. (Forhør sorenskr. Idd og Marker 12/12 1806, Riksark.pk. IV 295a). De beste klutene ble benyttet til dokument papir og vanlig skrivepapir. De simplere sorter ble anvendt til innpakningspapir. Som råstoff nyttet man også gammelt fiskegarn og gammelt tauverk. I konkurransen med de øvrige fabrikker så det ut til at fabrikken på Eiker hevdet seg godt.
Sokneprest Schmidt hadde lovord om produktet og ga det karakteristikken «meget got Papir» (Sognepr. Schmidts brev til Johan Collet 3/8 1804, Riksark.pk. II 62). Mikkel Hauge anførte i en søknad at papiret fra Eiker ble holdt for å være det beste papir som hittil var produsert i Norge, «og det blot af indenlandske Klude ————- » (Mikkel Hauges erkl. 28/7 1807, Oluf Kolsrud : Bibliotheca Norvegiæ Sacræ 1923 s. 108-109 og Riksark.pk. IV 299b).
Papirfabrikken skaffet arbeid til mange mennesker. Under en telling som ble foretatt av lensmannen i 1806, viste det segat der på møllen oppholdt seg 50 personer. Av disse var 21 kvinner, og der var 12 ungdommer — noen endog for barn å regne — på under 17 år; hertil kom Mikkels egne barn. Om en av arbeiderne het det at han var «forbunden med Alderdoms Svaghed», og noen av de øvrige var vanføre og fåvettige (Riksark.pk. IV 299b og Heggtveit II s. 95 jfr.99).
De stammet fra høyst forskjellige bygder på Østlandet. De fleste arbeidet for årslønn, beregnet etter en daglønn av 48 skilling for menn og 24 skilling for kvinner, mens guttene oppnådde 20 skilling. Bare én av arbeiderne var daglønnet. Grunnen hertil var at han hadde eget hjem med kone og barn og ikke bodde på fabrikken. De andre hadde sitt hjem på møllen og hadde full kost og forpleining. For kosten ble der gjort fradrag i lønnsoppgjøret (se ovenfor/Sorenskr.i Eiker 1806).
Arbeidsgivere og arbeidere dannet en stor familie og utgjorde et åndelig fellesskap. Mikkel Hauges hustru, «mor Inger», sto for husholdningen. Måltidene ble inntatt felles ved et langt bord, som i et stort rom strakk seg fra vegg til vegg. Én leste bønnen før måltidet, og en annen takket for maten — uten formular, av hjertets trang (Bang s. 232).
Arbeidernes behov for kontanter var innenfor denne felleshusholdning ikke stort. Regnskapsfører Ole Haagensen forklarte at en del av arbeiderne lot lønnen sin «stå inne» (se ovenfor forhør Sorenskr. i Eiker 1806). Dette kunne føre til tretter med slektningene når en arbeider døde. Arvingene gjorde da sine krav gjeldende og var aldri fornøyet. Vennene følte det på sin side urettferdig at midler som var opptjent på møllen hvor avdøde hadde hatt opphold og forpleining, skulle gå til mer eller mindre fjerntstående slektninger. Dette forhold ble en sterkt medvirkende årsak til at Hauge lot utarbeide forslaget : «Om fordres for Øvrigheden til bekiendelse», et dokument som hyppig ble påberopt under aksjonen mot ham, og som ble holdt for et fullgodt bevis på at han hadde tilstrebt et økonomisk formuesfellesskap.
Papirfabrikken på Arnebergs grunn besto av flere bygninger. Til eiendommen hørte plassen Kjenna og parter i gårdene Røgeberg og Hedenstad (Se skjøte tgl. 15/2 1808, pantebok 1800 s. 717, sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal).
Det var ellers ikke bare papirfabrikasjon man var beskjeftiget med. Utenom stampemøllen, var der en benmølle og en mel- og siktemølle. På ett av brukene ble der drevet garveri og feltberederi. Det er også opplyst at man hadde støperi hvor der ble gjort «ikke uhældige Forsøg med at støbe Klokker og Svingbasser til smaa armerede Fartøier» (Sogneprest Schmidts brev 21/1 1809, Kolsrud/n.sacra 1923 s. 116).
Ellers ble der på Eiker drevet med farging og atskillig hjemmeindustri. Således oppga fogd Collett at husfliden var så omfattende og god «at et personale av 50 mennesker aarlig kledes av de tøier som disse tilvirker» (Fogd Collets erkl. 3/2 1809).
Der har tidligere rådet ikke liten uklarhet angående selve eiendomsordningen på Eiker. Noen har ment at papirfabrikken var reist og ble drevet som et fellesskapsforetagende, etter samme oppskrift som det planlagte anlegg i Ådalen. Når andre har bedyret at fabrikken var et interessentskapstiltak med en sluttet krets av eiere, samtidig som denne kretsens størrelse har variert i de forskjellige utsagn, har nettopp dette forhold av de første vært tatt som et indisium på at der må ha foreligget et såkalt apostolisk fellesskap (Johan Schreiner : Hans Nielsen Hauge og Samfundets fellesskap, i.f. Historisk tidsskr. B29 (1933)).
Selv framholdt Hauge under kommisjonsforhøret i mai 1805 at han ikke hadde noen økonomisk andel i fabrikken, men at Mikkel Hauge og Torkel Olsen Gabestad eiet den i fellesskap. Han fastholdt dette året etter. Mikkels andel ble da oppgitt til å utgjøre halvparten. Hans utsagn falt her helt i tråd med den forklaring som Mikkel og Torkel selv ga (Forh.protokollen ad.sp. 17 (3/5 1805) og sp. 178 (8/3 1806) Jfr. forhør sorenskr. i Eiker 1806, Riksark.pk. IV299).
Disse to anså seg personlig ansvarlig for gjelden. På bakgrunn av slike utsagn virker det tilsynelatende ikke lite overraskende at Hauge i sine «Reiser» — utgitt 1817 — skriver at der i begynnelsen var 6 eiere. Bang oppgir likeledes 6 partisipanter. Og stortingsmann Grendahl uttaler at fabrikken ble eiet av Mikkel Hauge i fellesskap med 3 andre. De fleste av disse utsagn er imidlertid i og for seg riktige. De refererer seg bare til forskjellige tidspunkter («Reiser», Ording VI s. 23 og Michel Grendahl : Om Hans Nielsen Hauges Liv, Virksomhed og dennes Følger, Tr.hj. 1849 s. 37 og Bang s. 231).
Som foran framholdt var det Lars Kiøsterud i fellesskap med Hans og Haugen Aas, som fikk den opprinnelige bevilling til anlegget. Kort tid etter at Mikkel og Torkel var løslatt fra tukthuset våren 1802, og følgelig 1/2 års tid før produksjonen ennå var satt i gang, ble fabrikken den 1. april tilskjøtt dem.
Kjøpesummen for den allerede oppførte fabrikkbygning m v. ble fastsatt til 1000 riksdaler (Skjøte 1/4 1801, panteb. 1800 s. 124, sorenskr. Eiker, M og S.). Det var således disse to som sto som eiere, da Hauge avga forklaring til forhørskommisjonen, og da de selv forklarte seg for sorenskriveren i Eiker. Men i 1808 overlot Mikkel og Torkel andeler i fabrikken til 4 andre av vennene, nemlig : Simen Knudsen Storemoen, Christen Mortensen Sylsæt, Nils Hansen Braaten og Ole Vold. Disse fire innbetalte hver 2500 rd. og ble derved eiere på like linje med Mikkel og Torkel (do. 13/2 1808).
Verdien av den samlede eiendom ble således anslått til 15.000 rd. Hver av interessentene skulle være forpliktet til — hvis han ønsket å kvitte seg med andelen — å by denne fram til de øvrige for den samme pris som han selv hadde betalt. Ole Wold solgte, med de øvrige interessenters samtykke, sin andel i 1810 til Ole Olsen Moe for 2500 rd. (Erkl. 18/4 1810 panteb. 1809 s.76).
Samme år ble der mellom Nils Braaten og de øvrige foretatt et makeskifte. Ved dette fikk Braaten overlatt garveriet og feltberederiet med tilhørende eiendom, samt 700 rd. i mellomlegg. De andre fikk til gjengjeld overlatt hans sjettedel i papirfabrikken (do. 20/7 1810. Ibid).